Foto: Ole Onstad


Det er riktignok ikke omfattende empirisk forskning som ligger bak denne påstanden, men en av en musikkanmeldere utstyrt med en helt ok pulsklokke har kommet fram til følgende konklusjon: en konsert med Ásgeir Trausti gir lavere hvilepuls og vedvarende følelse av psykisk og fysisk velvære.

Det er i alle fall konklusjonen min når jeg går ut døra på Sentrum Scene og møter den bitende kalde vårlufta i Oslo – en liten time før mandag blir til tirsdag en dag i mars.

En time og et snaut kvarter tidligere. Godt oppvarma av et halvtime langt set med up and coming Arny Margret, som er enda en islandsk gullstrupe det er verdt å merke seg fremover. Og akkurat passe forventningsfull foran kveldens headliner. Funker de lavmælte perlene fra Ásgeir like bra i levende live som de gjør på plate? Har han tatt seg bryet med å arrangere låtene for liveformatet, og gitt de et lite løft for å tilpasse de et sittende mandagspublikum på et nesten fullsatt Sentrum Scene? Er Ásgeir, som av enkelte er blitt kalt sagaøyas mest introverte kjendis, i stand til gi en traust gudbrandsdøl (som slettes ikke har for vane å gå ut på en mandag kveld) en dynamisk liveopplevelse? Eller kunne jeg like godt holdt meg hjemme med islandsk verdensmusikk på vinyl, ullpledd og kamomillete?

Ásgeir Trausti og bandet starter med den lekne og synth-drevne perlen Borderland fra fjorårsalbumet Time On My Hands, før han går rett over i Dreaming fra storslåtte Afterglow. Kveldens første gåsehud-alarm går av på konsertens tredje låt, Að Grafa Sig Í Fönn (Head in the Snow). Vi nærmer oss en sanselig nytelsesorgie når mektige tekster framført på verdens vakreste språk møter musikalsk perfeksjon.



Resten av setlista er en sjeldent smakfullt sammensatt musikalsk godtepose fra samtlige fire album. Naturlig nok har Ásgeir ryddet plass til hele fem låter fra det nyeste albumet, men ellers er de 15 låtene jevnt fordelt fra alle albumene.

Musikalsk sitter det bortimot 100 % fra første tone. Det låter temmelig tight. Det låter tøft (jepp: det er faktisk fullt mulig å karakterisere lavmælt folktronica fra Island som «tøft»). Men først og fremst låter det til tider rørende vakkert.

For når du får så sterke låter presentert av så sterke musikere, er det bare å gi seg ende over.
De fleste av låtene har fått et tydelig løft tilpasset band og liveformat, og er for anledningen kledd i sin fineste live-drakt. Det snodige er, at jo mer synth-drevet presentasjonene av låtene er live – jo mer organisk låter det. Det sier litt om hvordan Ásgeir og resten av musikerne har jobbet med låtmaterialet foran turnéen.

Selv om ord som «nedtonet» og «lavmælt» er gjennomgående for både musikalsk fremføring og lydnivå, er dynamikken på plass. Enkelte positive overraskelser på arrangementsiden er også på plass når vi får høre velkjente Ásgeir-låter nedstrippet og nydelig tilpasset klassisk bandbesetning med to gitarer, bass og trommer. Muligens en liten teaser på hva vi har i vente på neste album, slik den trivelige karen på scenen hintet om når vi møtte han litt tidligere på dagen?

Personlig synes jeg tekstene til Ásgeir treffer best når jeg forstår de minst. En aldri så liten selvmotsigelse, men det er noe med totalpakka som treffer et musikkinteressert hjerte så til de grader du får når du hører de stemningsfulle låtene framført på islandsk. Kanskje blir det også mer overbevisende? Slik sett skulle jeg ønske at Ásgeir kunne kjørt på med noen flere låter framført med originaltekster på islandsk, selv om han for anledningen fremførte langt flere låter på morsmålet enn det en konsert utenfor hjemlandet normalt gir plass til.

En lavmælt, men storslått musikalsk festaften avsluttes med Limitless og hiten Nýfallið regn (Torrent). Snakk om å gå av med en high note!

Ute i den kalde nattelufta i Oslo trasker en musikkanmelder fra Skjåk tilbake til skrivepulten sin. Slettes ikke overrasket over at konserter kan vekke enorme følelser, men lettere sjokkert over at det faktisk går an å ende opp med en hvilepuls på 40-tallet, og føle seg som et litt bedre menneske bare ved å tilbringe en helt vanlig mandag kveld i et ganske så vanlig konsertlokale.

I kveld er det Bergen som står for tur. Hvis du også kunne tenkt deg å kjenne litt ekstra på hva musikk faktisk kan gjøre med både kropp og sjel, vet du hva du har å gjøre: still deg i kø uttafor døra på Ole Bull Scene. Og for all del: kom tidlig, slik at du får med deg stemmen til Arny også!