Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Aller først må jeg bare slenge inn en kommentar på hvor moro det var å se Los Bitchos - På selveste kvinnedagen! Bandet har kun ett album bak seg, men du skulle trodd de hadde holdt på i en årrekke. Med en håndfull funky instrumentallåter og sjarm som fikk publikum til å bli med på dansen- ble rommet mer enn varmet opp.



Med 23 album på snaue elleve år, har King Gizzard markert seg som et av musikkindustriens mest aktive band. Ikke nok med det, har de tidligere blitt nominert i kategorien “mest hardtarbeidenede band”.

At noen klarer å slippe fem album i året er utenfor min forståelse. Nå er det en viss røff kvalitet som henger over hver enkelt skive, men i dagens musikklandskap der det mer uslipne lydbildet rår, har dette blitt mer og mer populært.



Appellen til King Gizzard ligger i det uventede. Hvert album kan by på noe nytt, i en ny sjanger eller som et konseptalbum. King Gizzard har også kun landet på Norges jord én gang tidligere, på Øyafestivalen 2018, som gjorde dette besøket ekstra etterlengtet.

Dette var det vi sa i 2018

Et raskt kikk på bandets turné viser at hver konsert var noe unikt, med varierende setlister og representasjon fra ulike album. Kudos til bandet for at de har innøvd hele diskografien på forhånd! Samtidig viste det seg at tilfeldighetene over hva som ble spilt ikke alltid fungerte like bra.



Det var tidvis vanskelig å vite om de hadde startet på en ny låt, eller om den bare varte i 15 minutter. Det hjelper da heller ikke at flere at låtene deres varer denne lengden.

Lengde er ikke et problem i seg selv. Musikken låt så bra som du kan få det, og den ivrigste psykedelia-fanen ville nok ha følt seg i sitt rette element. Det var en forrykende god stemning helt der framme, tross alt. I samtaler med bekjente musikkelskere og musikere, har de nemlig trukket fram King Gizzard som noe av de mest spennende og kreative prosjektene der ute.

Det et er allikevel grenser for hvor imponerende en ti minutter-lang låt kan være hvis det ikke ender opp noe sted eller kulminerer i noe episk. Det var derfor en mangel på et visst pusterom. Bandet tok nesten heller ingen pauser mellom låtene, så alt gikk mer eller mindre i ett. På den siste tredjedelen av konserten, var dette ekstra merkbart, der man fort kunne havne i en transe, for å så komme seg ti minutter senere og ikke helt forstå hva som skjedde den siste tiden.



Konserten brukte litt tid på å finne forfeste med K.G.L.W., men Nuclear Fusion og Oddlife gjorde opp for det med hypmotiske rytmer fra østen. Da deres andre vokalist tok til mikrofonen, stjal han definitivt sceneshowet med en energisk opptreden som ga den ekstra lille futten som hadde manglet litt til da.

Det var definitivt etterlengtet med hardere låter som Gaia for å få opp koken, og aller best var det på Mars for the Rich som var et stykke klassisk rock servert i en skitten miks. Gjett om det da ble headbanging! Opp i alt som kunne føles ut som et endeløst samlebånd, var dette klart der King Gizzard skapte mest magi. Den samme effekten kunne føles påPerihelion.



Etter å ha forlatt mars, var vi tilbake i mystiske territorier igjen på The Grim Reaper. Hvem skulle trodd fløytespill og rap kunne fungert sammen? Nettopp øyeblikk som dette understreket hvor nødvendig det var for King Gizzard å kaste inn noen låter som var lettere å gripe tak i.Tidligere fikk vi en liten smakebit på Rattesnake, men selv låten kom aldri opp. Hadde det blitt spilt mer som den, ville konserten ha markert seg mye tydeligere.

Når deres to siste låter ble Hypertension på 15 minutter og The Dripping Tap på 18, var det vanskelig å holde på oppmerksomheten. Da konserten var over, var det nesten en lettelse, for denne siste delen altfor langtekkelig.



Nå var sikkert to tredjedeler av konserten fornøyelig, der man kunne lene seg tilbake og la opplevelsen synke inn. Samtidig var konserten litt overflødig, uten at bandet dro fram nok låter som skapte enkeltøyeblikkene vi ventet på. Faren med å fortape seg for mye i musikken er at man blir fortapt i egne tanker, som tidvis ble tilfellet her.

Selve fremførelsene, måten musikken gled inn med bakgrunnseffektene og det psykedeliske lydbildet var allikevel et sterkt lim som holdt konserten sammen, selv der limet begynte å løses opp.