Foto: Jarle H. Moe



Det nordnorske bandet Virkelig så ikke ut til å være helt mentalt til stede da de begynte å spille konsert på Bergens studentscene. Matte ansikter, sløve øyne og et konstant snev av trass i vokalen sørget for en svak start. Det var nesten som en usynlig glassvegg mellom bandet og publikum som bare sakte brast litt etter litt.

Det har kanskje noe med stilen til Bodø-bandet å gjøre, at opptreden rett og slett ikke passet til energien som kom frem av musikken. Man ser at guttene har rutine, men hvor ble det av gleden å spille konsert?



Det var en blanding av melankoli og lede som gikk gjennom ansiktene til alle fem bandmedlemmer under konserten. Selv da vokalisten Tobias Aamodt takket de rundt 50 gjestene oppriktig for at de kom, gjensto det en følelse av misnøye blant guttene på scenen. Har en sånn konsert blitt kjedelig rutine etter tre albumer eller er Virkelig virkelig innadvendt?

En ting er klar: De er alt annet enn kunstige og tas på. Bit for bit tinnet bandet opp og frontmannen Tobias brukte hender og ansikt for å visualisere låttekstene. Man kjente smerten og lengsel, glede og melankoli uten at man måtte forstå teksten.



Etter Promillekyss på en tirsdag, Du blåste liv inni livet mitt og Aamodts personlig favorittlåt på den nye platen For ung til å vær trist, Museum, spilte bandet også det en fan ønsket seg: Virkeligs musikalsk begynnelse med cecilie. Ingen kan si at de ikke bryr seg om fansene sine.

Selv om bandet holder det litt roligere enn mange andre pop-rock artister på konsert, beviser guttene at de er solide artister på instrumentene sine. Et bra band som kanskje funker bedre på intime småkonserter enn store scener.