Alle foto: Hogne Bø Pettersen

Det er vanskelig å forklare folk som ikke var der den gang da hvor store Zoo var. I hvert fall for oss her i nord. De var superstjerner, selv om de sikkert ikke følte det slik da de kom til lugubre garderober i enkelte av samfunnshus-lokalene de besøkte på utallige turneer.

I årene 1979-1982 var det som om Zoo bare var der hele tiden. De ga ut et album i året, og turnerte konstant. De var det kuleste en 8-9 åring kunne høre på. Til og med kulere enn Kiss.

Bandet hadde siden starten i 1967 gått gjennom flere utbyttinger i personell, men det var da Ketil Stokkan kom inn i 1976 at ting begynte å løsne. De to første engelskspråklige LP-ene gjorde det ikke så kjempebra, selv om et par av låtene derfra er beholdt i live-settet, helt fram til i dag. Men med Noregs Heitaste i 1979 gikk de over til å synge på nordnorsk dialekt (ispedd noe riksmål) og med de påfølgende albumene Z på maken og Gaya hadde de klippekort på VG-lista og Norsktoppen. I 1982 kom Shagalai, og selv om det solgte til gull var listeplasseringene lavere og bandet innså vel at de hadde brent seg ut.

Og her kunne historien ha stoppet. Personlig var jeg storfan, via min seks år eldre søster, men med unntak av at Ketil Stokkan klarte å holde seg i media som solo-, blues- og MGP-artist, og at jeg visste at keyboardist Sverri Dahl var med i Banana Airlines skjenket jeg knapt bandet en tanke i et par tiår.

Jeg burde skamme meg. For i Bodø i går ble jeg påminnet om hvorfor Zoo var så store som de er. Og ja, jeg skriver 'er' og ikke 'var', for de har de siste tjue årene spilt for stappfulle festivaler og hus her i nord. Og foran 800 publikummere i Svømmehallen i Bodø lørdag kveld var det fest fra de satte i gang med Jeg Robot (de kom ut i romdraktene som de opptrådte med første gang på Zikk Zakk på NRK i 1980) til de gikk av etter å ha spilt Her i kveld.



For Zoo var våre, her nord. Og på tidlig 2000-tall ble de gjenoppdaget, og gjenforent. Snittalderen i salen i Bodø denne kvelden er nok 50+, men det var også folk i 20-, 30- og 40-årene der. Jeg snakket med et par studenter tjueårene som sa de hadde vokst opp med Zoo i bilen, så dette skulle de ha med seg, ja.

Jeg hadde forberedt meg og hørt gjennom alle Zoo-platene før konserten, og det gikk opp for meg at jeg fremdeles husket alle tekstene. Det gikk også opp for meg at Zoo ikke bare var bra, de var mye, mye bedre enn jeg husket, noe de også viste på scenen i går.

Vokalist, Ketil Stokkan, som skrev det meste av Zoo sine låter, var egentlig så syk før konserten at legen hadde sagt de måtte avlyse. Men som Ketil sa:

– Dokker kain jo alle låtan, så dokker kan sønge.

Dette er ikke kokettering, det er fakta faen! Heldigvis kom stemmen hans seg veldig etter som konserten gikk, for det var ikke bra i starten.

Zoo på Svømmehallen scene i Bodø foran 800 publikummere

Det som også er fakta, er at Zoo alltid har vært en solid gjeng med musikere. Det de leverte på plate, og på konserter, er av ypperste merke. De hadde alltid strålende produksjon og vokalharmonier, og dette håndterer de kjempefint live også.

Musikken er tydelig produkt av tiden den ble laget i. Her snakker vi om pop ispedd elementer av disco, funk, AOR og litt prog i flekkene. Den instrumental Skjørtejeger bare oser av å være fra en tid da Mezzoforte kunne selge plater i bøtter og spann.

En annen underkjent ting med Zoo er at Ketil og Sverri også er habile tekstskribenter. Det er vendinger og betraktninger som ikke er bare wam-bam-thank-you-mam. Langt derifra. Alt er håndverk av ypperste merke. Samtidig er det et slags glimt i øyet på mye av det de gjør. Slogfunk er overhodet ikke noe man kan ta seriøst tekstmessig, men musikalsk er det innertier og den er en storfavoritt hos meg.

Boogie og Bråk er en annen favoritt hos meg, og sammen med Si det har den noen instrumentale avbrekk som er totalt takt- og stemningsskifter bandet klarer på strak arm, noe de gjør i flere låter. Med unntak av at Ketil strevde med stemmen i starten av konserten, og at gitarsoloen i Du ekje her var i totalt feil toneart (hva skjedde her?!?) var dette en musikalsk tour de force.

Ketil Stokkan på gitar og Fred Glesnes på saksofon under Zoo-konsert i Bodø

Sverri Dahl fikk gjort trusefukterne sine (Du ekje her og Sammen igjen). Norsktoppen-plagerne Ola Normanns seksualliv, Evig ung, Vent ikkje legg på og Opera ble spilt med full allsang. Og vi fikk også låter for Zoo-kjennere. Her snakker vi om Heads and tails, Guilty og ikke minst Her i kveld som ikke står tilbake for noe av AOR-musikken som kom fra USA på den tiden.

Jeg slår herved et slag for revurdering av både Zoo, Ketil Stokkan og Sverri Dahl i den norske musikkanonen! De burde være der oppe med de andre store norske.