Foto: Kristin Tvare

Nils Frahm spilte to konserter 20.03.2023. Dette er en anmeldelse av 16:30-konserten.

Han er vår tids Steve Reich, Max Richter, Philip Glass og Stravinskij. Sist Nils Frahm besøkte Oslo i 2019, spilte han på Folketeatret til stor begeistring. Denne gangen sto Operaen for turen, med konserttittelen Music for Oslo. Det kunne ikke være en mer perfekt setting. Han var i sitt rette element. Dette var kanskje ingen intimkonsert, men vi har aldri vært nærmere Nils Frahm enn i går. For en magisk opplevelse det var!



Da man gikk inn i salen, sto oppsettet hans allerede klart på scenen. Skulle tro han tok med seg hele hjemmestudioet sitt, for her var det ikke mangel på noen ting. Man kunne føle forventningene allerede før lyset senket seg. Da han kom på scenen, hilset han høflig på publikum før han tok på seg hansker og gnidde dem i noe som så ut som sand.

Så var han i gang. Instrumentet han spilte på var ulikt noe jeg hadde sett før. Det var et slangs sylinder av lys, laget av glass. Ut av dette instrumentet kom noe av den vakreste musikken jeg har hørt. Myke, skjøre toner beveget seg gjennom rommet. Det var blikk stille. Alt var fredfullt og perfekt.



Frahm flyttet seg over til pianoet. Tonene holdt seg lette selv om tempoet økte. Sangen varte i 20-30 minutter, men du skulle ikke tro det. Hvert øyeblikk var til å verdsette.

Etter dette tok Frahm til mikrofonen for å komme med en forspørsel til publikum. Han ønsket å involvere oss direkte i musikken ved å ta et opptak av at vi sang i “A-tonearten”. Etter å ha varmet opp stemmebåndene, ble det endelige resultatet vellykket. “Jeg gjør resten, jeg lover”, sa Frahm rolig, for å så gå over til en av maskinene sine og tukle med opptaket.

Det låt fantastisk, og har klarte å gjøre en allerede intim konsert enda mer intim og komfortabel. Der hver låt varte nemlig rundt 20-30 minutter, holdt noen seg helt på sitt roligste, med kun mykt pianospill eller lette elektroniske elementer på toppen.



Andre låter hadde mer aktivt pianospill fra Frahm, som kunne bygge seg opp til en vidunderlig vegg av sanser fra alle kanter. Landskapene han malte var elegante, rolige og skapte et sterk tilknytning mellom artisten og musikken.

Med musikk fra sitt nyeste album Music for Animals tok musikken en enda mer ambient vending enn tidligere, uten at konserten kun holdt seg i dette territoriet. Der han ved tidligere besøk spilte materiale fra All Melody, var det litt mer blandet denne gangen. De store overraskelsene lå i det uventede.

Mot slutten beviste Frahm nok en gang hvilken fremragende komponist han er, mens han fløy over pianoet i et høyt tempo, med melodier som bare et musikalsk geni kan spille. Alt dette skjedde mens den elektroniske bakgrunnsmelodien også bygget seg opp.



Sammensetningen mellom de ulike elementene var til å få bakoversveis og gåsehud av. “Jeg skriver ikke så komplekse melodier” var den største løgnen jeg hadde hørt på lenge.

Det kunne gjerne vært flere lignende øyeblikk spredd over konserten, som da man virkelig kunne kjenne kraften i Frahms musikk og publikum ble vekket til. Allikevel sto konserten mer enn godt nok til forventningene.

Jeg føler meg nesten bortskjemt som fikk se ham i en så perfekt setting, for alle andre konsertlokaler vil ikke kunne måle seg med den opplevelsen vi fikk i går.

Etter siste låt, kom han tilbake til scenen med et glass champagne i hånden for å gi oss to avsluttende nummere. På et tidspunkt så det ut som han var inne i pianoet og spilte direkte på “maskineriet” der inne.

Tusen takk, Nils Frahm. Dette var en kveld som ikke vil glemmes på en stund.