Foto: Alex Hoel

Fever Rays to uker gamle plate Radical Romantics har fått strålende kritikk og ligger veldig ferskt i minnet.

Musikken kan ikke settes i bås. Karin Dreijers ikoniske stemme skaper en viss mystikk og lekenhet som gjør at man undrer på hva slags musikk dette er - på den gode og absurde måten. Den gir assosiasjoner til noe udefinert, noe man ikke helt kan putte fingeren på. Dette kom dessverre ikke helt fram i livesettingen.



Fever Ray var ingen provokatør - i det minste visuelt, tatt i betraktning av gårsdagens konsert. Derfor føltes det ut som det var et enormt potensiale der som aldri ble helt utnyttet. Isteden holdt Fever Ray seg i mer komfortable soner når jeg er overbevist om at de kunne utfordret kunstens konvensjoner.

De var nokså ganske tilbaketrukken, og tydde ofte kun til noen enkle håndbevegelser og ellers noen koreograferte nummere med de to backingvokalistene.

Disse gjorde mye for å tilføye konserten med piff og stil. De brukte litt tid på å etablere seg, men etter litt oppvarming, var de et tilskudd som utfylte konserten godt. Faktisk var det ganger da de stjal showet så mye at hovedartisten ble satt litt mer i skyggen.



Fever Ray hørtes og så utrolig bra ut. Ikledd hvit blazer og bukser, med sminken fra Radical Romantics albumcover, var alt lagt opp til en fullstendig klaff mellom musikk og sceneopptreden. Allikevel var What They Call Us en nokså stiv start, tross skiftet i tempo ut i låta.

Konserten fungerte generelt godt siden den ble båret av et nytt og sterkt album på ryggen med fantastiske vokalprestasjoner av Dreijer. Samtidig hørtes det ut som det mye var backingtracks. Derfor var det lett å glemme at det var en band der i bakgrunnen, sett bortifra noen enkelte øyeblikk og soloer. Vokalen fra de to andre sangerne hadde også et veldig lavt volum. De var der mer for dansens del.



Selv om konserten var kreativ og stimulerte mange sanser, var det ikke nok for å bringe sangene til live. Forventningene om rare danser, bytte til merkelige kostymer, eller ha mer publikumskontakt nådde ikke helt fram. Det var en mangel på overraskelser.

Det nærmeste vi kom var på låter som Shiver der artisten slapp løs et skjærende skrik som kjentes krype opp ryggmargen. Kandy, i likhet meg forgjengeren, gjorde seg ekstra godt på grunn av deres sterke og unike melodier. Der mye av gårsdagens materiale ikke gikk noe sted, kunne Fever Ray godgjøre seg når musikken var på sitt mest ukonvensjonelle



Lignende øyeblikk oppsto på Even It Out, som satte seg skikkelig under huden og var en av artistens mest oppslukende fremførelser. Den tunge atmosfæren kjentes godt og var med på å markere artistens profil enda tydeligere. De slapp så seg mer løs på låter som To the Moon and Back og I’m Not Done og når toppen på Carbon Dioxide.

Så gikk det litt tilbake til start. Now’s the Only Time I Know hadde en boblende melodi, men koreografien passet ikke helt med tempoet. Igjen, så er det så mye mer som kunne blitt gjort. Det så ut til at backingvokalistene koste seg da.



Vokalen, den mørke atmosfæren, svøpt i tåke blant de sære instrumentalene sørget for en underholdene konsertopplevelse. Det er bare synd å sitte igjen med følelsen at det kunne vært så mye, mye mer om artisten gikk utenfor de litt komfortable rammene, som vi vet hun kan, og overrasket oss med noe uventet og mer energisk som kunne gitt musikken nytt liv.