For første gang på 42 år spilte Barclay James Harvest i Norge. I Drammenshallen i 1981 var de ledet av gitarist John Lees og bassist Les Holroyd, som begge synger og skriver låter. Men på 90-tallet ble de uvenner og dannet hver sin utgave av bandet.

John Lees (76) spilte med sitt faste BJH-band siden 2009 for et takknemlig, aldrende publikum på et godt besøkt Cosmopolite. De var så entusiastiske at de ofte ga trampeklapp eller klappet før låtene var ferdige. Lees er fortsatt en glimrende gitarist, men stemmekraften er borte, og han kunne med fordel ha overlatt vokalen til bassist Craig Fletcher oftere.

Repertoaret var nesten utelukkende hentet fra 70-tallet, da Barclay James Harvest hadde sin storhetstid og spilte symforock og prog med mye mellotron. Låter fra 1990 og 2013 var unntaket. De startet med Nova Lepidoptera og Child of the Universe, der Lees' svake stemme dessuten var mikset så lavt at ingen hørte tekstene.

Bedre ble det på den majestetiske klassikeren She Said, der Fletcher sang, Jez Smith koret og spilte mellotron, Lees spilte gitar med akkurat passe fuzz og bandet greide å gjenskape magien fra 1971. Så fulgte Poor Man's Moody Blues, en av bandets mest kjente og populære låter, som ble til etter at en journalist hadde kalt dem nettopp det.

Vi fikk en helt grei versjon av den vakre balladeklassikeren Mocking Bird, introdusert av forspillet Hors d'oeuvres, som originalkeyboardist (og her vokalist) Woolly Wolstenholme lagde. Arrangementet var noe annerledes enn originalens.

Det lød bra da både Lees, den vittige Fletcher og Smith sammen sang Crazy City - hentet fra albumet det ble spilt mest fra på konserten, Everyone Is Everybody Else (1974). Og John Lees sang ganske bra på Suicide?. Da hadde endelig vokalen hans blitt skrudd opp av lydmannen.

Et høydepunkt ble Medicine Man, som Lees skrev etter å ha blitt inspirert av Ray Bradburys roman Something Wicked This Way Comes. Her var vokalen delt, og vi fikk en bass-solo og en oppfinnsom synthsolo. Kort sagt hadde denne versjonen det lille ekstra som resten av konserten mangler.

Den over ti minutter lange The Poet/After They Day var en sterk avslutning, før Barclay James Harvest kom tilbake for ekstranumre: En baktung, middelmådig Loving Is Easy (der Fletcher sang dårlig) og den nydelige balladen Hymn, der flere i publikum sang med fra første tone.

Etter nesten to timers konsert var publikum fornøyd. Men stemmen til John Lees er virkelig en skygge av seg selv. Han burde ha latt andre i bandet synge de fleste låtene.

Foto: Ole Onstad