Foto: Stian Schløsser Møller
«Run into the chapel, light up every candle,» synger Martha Wainwirght i sangen Body and Soul. I går kveld sang Wainwright disse og mange flere ord for oss i Kulturkirken Jakob, omringet av tente lys. Hennes nyeste album Love Will Be Reborn (2021) er, ifølge henne selv, en plate om det å bli en middelaldrende kvinne og om å innse at man «kanskje har mer tid bak seg enn foran seg.» Platen tar blant annet for seg familie, aldring og en vanskelig skilsmisse, men også nyvunnen kjærlighet. «Jeg må si at jeg føler meg friere nå. Det er forferdelig å være ung», sa Wainwright smilende til publikum.
Det er ikke hver dag man hører sanger skrevet av en kvinne om det å være i midten av livet, om det å bli eldre. Dermed var det så mektig å både se og høre Wainwright blottlegge sitt raseri, sin sorg og sin glede for oss. Ja, hun blir eldre, og hun synger om denne opplevelsen på en sår og menneskelig måte, men syns ikke synd på henne! Det oste nemlig av liv, glede og energi fra Wainwright i går. Hun sang om døden («I was making my own bed, I was picturing my death»), men det var noe svært ungdommelig, ja nærmest en barnlig glede i måten kroppen hennes bevegde seg i takt med musikken på, måten hun lukket øynene og smilte når hun sang. Hun formidlet, både gjennom kropp, stemme og sangtekster, at til tross for sorgen, sinnet og aldringen, er langt ifra alt det gode i livet over. For det er fortsatt kjærlighet og glede å finne i livet hennes, som stadig utfolder seg; «and from the ruins there will come, a new moon, a new born son.» Her er en kvinne som nekter å la seg tie i et samfunn hvor ungdommen blir verdsatt over alt annet.
Ærligheten som ligger i sangtekstene til Wainwright, kombinert med det faktum at hun opptrådte i en kirke, gav hele konserten et preg av et rocka og uhyre morsomt skriftemål. «I used to do a lot of blow, but now I only do the show. I like to get paid, I never get laid,» sang hun i Around The Bend. Imellom låtene, leste Wainwright også fra selvbiografien hennes Stories I Might Regret Telling You, som ble utgitt i 2022. Hun berettet til publikum om den berømte musikerfamilien hennes og hennes forhold til dem. Wainwright sang flere sanger av hennes familiemedlemmer, blant annet broren Rufus sin Dinner at Eight, og hennes tante og avdøde mor sin sang Go Leave.
Selv om Wainwright kun hadde med seg en gitar, pianisten Edwin de Goeij, og en sampler på scenen, savnet man ikke et øyeblikk et komplett band. Stemmen til Wainwright, som har en evne til å veksle sømløst mellom høye og lave toner, fra raspende skrik til de mykeste, lyseste notene, evnet å fylle hele den store kirkesalen. Stemmen hennes rommet også alle emosjonene som utspiller seg i sangene hennes; raseri, sorg, angst og eufori.
Det var et organisk preg over konserten i går kveld. Alt virket å være improvisert og av øyeblikket. «Jeg har en set-liste med sangene mine her et sted, men jeg vet ikke hvor jeg la den,» sa Wainwright til publikum på et tidspunkt. Senere begynte hun på en sang, for så å stoppe og si «nei, vi tar ikke den nå, vi tar en annen en.» Hun fomlet etter papir med sangtekster på før hun fremførte en cover av Tom Waits sin Take It With Me. Og før hun spilte sin siste låt for kvelden, Body and Soul, røk en gitarstreng. Til tross for alt dette, eller gjerne på grunn av alt dette, ble lagene av formalitet og god skikk skrelt vekk, og publikum ble i stedet servert noe rått og ekte.
Kulturkirken Jakob fikk i går kveld oppleve noe demonisk, noe himmelsk, noe alminnelig og noe magisk gjennom Wainwright sin opptreden. Martha Wainwright blør ut alle sidene av seg selv i musikken sin og i sine opptredener, både det fine og det stygge. I går frelste hun sine tilskuere med sorg, sinne, glede og kjærlighet.
