Foto: Terje Dokken


I en verden der ytringer og handlinger oftere og oftere fort havner i «cancel»-fella, så kjører Roger Waters videre på med å tråkke rundt i salaten. Det gjør nok sitt til at oppunder 40.000 (og flere har forsøkt å kvitte seg med billettene underveis) har litt ambivalente holdninger til å gå inn i Telenor Arena denne uka for å høre på gammel storhet.

Men vi skal ikke snakke mer politikk her, men heller å konkludere med at 79-åringen Roger Waters (han fyller 80 i september) fremdeles har en fin-fin katalog å reise rundt med – noe han har gjort jevnlig siden 1999 med stort sett Pink Floyd i bagasjen. Stort sett glemt er både «The Pros And Cons Of Hitchhiking» og «Radio K.A.O.S.» som han gav ut og turnerte i 1984 og 1987, selv om vi fikk én låt fra Waters’ solokarriere fra 80-tallet.

Men mest Pink Floyd ble det altså denne gangen også, og selv om han har spilt hele «The Wall» fire kvelder før (to i 2011 og to i 2013), bar det rett i en nedtonet og småsær versjon av «Comfortably Numb» som møtte publikum 15 minutter etter oppsatt tid tirsdag (laaaaange køer!). Videre var vi over i småslitne «Another Brick In The Wall» før den første av ganske få sololåter fra Waters; Radio K.A.O.S.’ «The Powers That Be» og Amused To Death» sin «The Bravery of Being out of Range».

This Is Not A Drill er navnet på den pågående turnéen. En turné som har fått avlysninger både i Krakow og i Frankfurt grunnet uttalelser som har blitt for tunge å bære for flere. Opprinnelig påtenkt i 2020, så er det uansett kontroverser og opptakter en litt sliten Roger Waters som nå gjør runden i det han nærmer seg 80-årene. Det merkes på energien, selv om han var greit i taket på «Sheep» før pausen og på «Run Like Hell» der han fyrte maskingeværsalver ut mot publikum i andre akt.



«Have a Cigar» ble et høydepunkt midt i første settet med strålende gitarsolo av Waters-veteranen Dave Kilmister, og rekken med «Wish You Were Here» og «Shine On You Crazy Diamond» ble en fin homage til den falne Pink Floyd-legenden Syd Barrett som gikk ut av bandet allerede i 1968, og døde som 60-åring i 2006 etter å ha vært under radaren siden tidlig på 70-tallet.

I andre settet ble det også «Dark Side Of The Moon»-låter på rekke og rad, med litt seige og livløse «Money» og «Us And Them» i hovedrollen. Hørt det før, med mye mer sprut. Floyds storhetstid mellom 73 og 79 har blitt spilt mange nok ganger nå, og for oss som har besøkt Waters sine show jevnt og trutt, hadde det vært gøy med flere turer utenom lysløypa. I den sammenheng var det faktisk forfriskende å få pene «Two Suns In The Sunset» fra Waters’ Pink Floyd-avskjed The Final Cut da vi nærmet oss slutten.

I Telenor Arena tirsdag ble bandet kulisser, selv om vi snakker nevnte Kilmister, megatalentet Jonathan Wilson på gitar og vokal, trommelegenden Joey Waronker (Beck, R.E.M.) og keyboardist Jon Carin (både i Pink Floyd på 80- og 90-tallet samt Waters sitt soloband fra 1999) samt saksofonist Seamus Blake. Han hadde til og med gitt fra seg bassen på de fleste låtene også, til nykommer Gus Seyffert. De gjorde jobben, bevegde seg akkurat så mye som de hadde fått beskjed om, og spilte fint. Vel og merke i en Telenor Arena som også viste seg fra sin beste side lydmessig.

Konklusjonen etter drøye to timer var at Waters og This Is Not A Drill landet sånn passe. Produksjonen, som er det som har båret denne pakken frem både ved The Wall- og Us+Them-besøkene tidligere, var mer ordinær denne gangen – relativt sett. En stor skjerm formet som et plusstegn over en midtstilt scene var hele greia. Og skjerm er det mange som benytter seg av i 2023. Når også opptredenen var litt bakpå (den nyeste låten, «The Bar», var kjedelige greier blant annet), så gikk man ut igjen med et gjesp om munnen i stedet for å ha blitt oppglødd etter en overbevisende musikkhistorie-time.

Sånn kan det nok ofte være med avskjedsturneer som kommer litt vel sent.