Foto: Terje Dokken

Den koronautsatte konserten med Tori Amos på Oslo Konserthus var helt utsolgt. Et middelaldrende publikum virker heltent til å være sittende i et konserthus. Dermed er det ikke så mye forskjell i stemningen mellom Oslo Konserthus og for eksempel en konsert med sitteplasser på Sentrum Scene.

Tori Amos har holdt på i over 30 år, og ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Lyd, lys og arrangementer er alle nydelige. For å få publikum på lag fra start, åpner hun med en av hennes mest kjente låter. A Sorta Fairytale fremføres med Amos og hennes flygel som det sentrale i lydbildet. Bandet bestående av bassist og trommis er kledelig bakpå i en behagelig, god poplåt. Tori Amos er både kjent med låten og utrolig dyktig når hun spiller flygel og el-piano samtidig. Hun ser ikke flygelet, men spiller feilfritt!

En litt jazza jam utspiller seg på scenen som en slags overgang til tittellåta til hennes siste album og navnet på turneen hun er ute på. Ocean To Ocean, en rolig, pen og ganske kort låt. Det kanskje mest minneverdige er likevel kombinasjonen av hennes lyseblå kjole, flagrende, lange, røde hår og et dusete bilde av hav som minner meg om et Edvard Munch-maleri.



Ikke alle låtene som spilles i kveld er like kjente, men alt låter bra. Tori Amos og bandet klarer også å få inn små elementer fra forskjellige sjangre, slik at lydbildet stadig byr på noe nytt og spennende. Det kan gå fra trommisens marsjerende rytmer i en låt. Neste spiller bandet rolig jazz, mens Amos' flygel er i et dramatisk landskap som minner meg om Ketil Bjørnstad. I bunnen ligger gode poplåter og musikere som kan det å bygge et dynamisk, pent og flott lydbilde. Tori har en tøysete tone overfor bandet før det går over i en låt inspirert av dixieland-jazz.

Lady In Blue er en typisk pianoballade fra Amos, der bass og perkusjon er så sparsomt at stemmen hennes og flygelet bærer låta mer eller mindre alene. Plutselig gjør låta et taktskifte, og det er mer trøkk og drama i hele bandet. Slike krumspring gjør at en aldri vet hva som kommer. Konserten er uforutsigbar og spennende. De neste to låtene er Tori Amos alene ved flygelet. Never Seen Blue er en rolig, pen og for meg ukjent låt. En meget rolig versjon av den nydelige Silence All These Years følger. En fordel med at det går rolig for seg, er at det er lettere å få med seg den novelleaktige teksten.

Upside Down har en lang, jazza intro. Selve låta er en midtempo poplåt der flygelet er i det øverste registeret og stemmen stort sett i det lavere, før det bytter. Taxi Ride er den første låta der hun ikke starter ved flygelet, men ved el-pianoet. Utover låta veksler hun imellom disse. Det er en popete låt med ganske høyt tempo, men liten intensitet. Nå får bandet leke seg litt. En bass-solo låter fint, men gir meg lite. Etter en litt staccato og treg, jazza start, tar Mother Revolution seg opp og blir en skikkelig poplåt.



Tori Amos krydrer Metal Water Wood med en synth som er plassert oppå flygelet og spiller på begge samtidig. En rask og lystig låt til henne å være. Amos avslutter hovedsettet med Tear In Your Hand, en dramatisk og dynamisk låt som er fengende og fin. Til denne låta reiser publikum seg i salen og blir stående ut kvelden.

Det tar ikke lang tid før bandet kommer på scenen igjen. Bassisten spiller en funky fusion-aktig jazzbass. Når Tori Amos setter seg ved flygelet og starter Cornflake Girl, kjenner vi den med en gang. Det er en gåsehudfremmende låt og kveldens høydepunkt. Tori Amos avslutter med Take To The Sky. En synth starter låta, bassen låter jazza og flygelet låter lystig. Vokalen hennes er ganske intens. Midt i låta kommer et utdrag av funk-klassikeren «I Feel The Earth Move». Et lekent og godt band avslutter kvelden på topp.

Etter over 30 år i bransjen er stemmen til Tori Amos like god. Selv om låtene holder seg innenfor en sjanger, har de hentet inspirasjon fra andre sjangre. Dette gjør kveldens konsert variert, uforutsigbar og spennende. Selv om flere av hennes største hits mangler, holder låtene i kveld en høy standard.