Alle foto: Hogne Bø Pettersen
Tilfeldighetene skulle ha det til at 16. mai i år var det på dagen tretten år siden sist jeg så de japanske noise/punk/hard/prog/pop/psykedelia/drone-rockerne Boris på konsert. Verdens mest populære undergrunnsband besøkte Blå i Oslo og spilte to dager på rad. Første dag var det punk og hardtslående rock fra egenutgitte NO fra 2020 og Heavy Rocks og W, begge fra 2022. Vi var derimot til stede dagen etter, da de serverte dronemusikken fra albumet Fade, som også kom i fjor.Boris spiller høyt. Nei, høyt vil være en fornærmelse mot uttrykket høyt. De spiller jævla sinnssykt forpult, smertefullt og øreblødende høyt. Hele kroppen vibrerer og det var tider jeg var sikker på at både forsterkere, scene, møbler og flasker og glass skulle begynne å danse jenka ut i salen. For ikke å snakke om lungene, tarmene og jekslene mine. Den skjelvende dronestøyen ble akkompagnert av røyk nok til å ta livet av en elefant og en lyssetting som gjorde det tilnærmet umulig å fotografere ansiktene til hovedgitarist Wata og rytmegitarist Takeshi. Atsuo sitt sminkede ansikt bak trommesettet var derimot mer synlig, for siden det er omtrent ingen trommer i musikken fra Fade stod han store deler av konserten med armene i været og stirret intenst på publikum.
Dronemetall er en stil innenfor hardrock som blander det langsomme tempoet og tyngden til doom-metal med lange toner fra dronemusikk. Musikken kjennetegnes ved at den elektriske gitaren spilles med en stor mengde klang og/eller feedback. Det er vanligvis instrumentalt, men det kan være noe vokal, noe Boris hadde i en liten sekvens under kveldens konsert. Dronemusikk mangler ofte takt eller rytme i tradisjonell forstand. Derimot bidro Atsuo med tonal perkusjon, både med trommer og gongong underveis. Når han ellers ikke stod med armene i været og så på oss brukte han ulike elektroniske duppeditter for å krydre musikken litt, men dette skjedde ikke ofte.
Det hele er fascinerende og om man lukker øynene og fortaper seg i musikken kan man fort havne i en slags transe. Men dette er helt klart det man på nynorsk vil kalle en acquired taste. En i følget mitt som var med, og som liker Boris, holdt ikke ut hele konserten. Til det var lydnivået for høyt, og etter en time kjente jeg at monotoniteten ble litt overveldende.
Konserten satt uansett godt i kroppen og neste gang jeg går på Boris vet jeg at de vil servere noe helt annet. 25 album på 30 år har gjort dem vanskelig å sette i bås. Og det er kult det!
