Peter Gabriel på Koengen i Bergen

Foto: Oddbjørn Steffensen

Det er langtfra fullt, og kapasiteten er satt ned på den store utearenaen i Bergen. Før konserten varmes publikum opp med world music. Ikke så rart, siden Peter Gabriel driver labelen Real World.

Når Peter Gabriel kommer på scenen, har han en løs og ledig tone, og prater om livets begynnelse på jorda før han og bandet spiller Washing Of The Water. Først er det bare han på el-piano og Tony Levin på bass. Så kommer resten av bandet på, og de sitter i en slags leirbål-halvsirkel og spiller halvakustisk. Låta er fra Us og er melodiøs og pen. En akustisk Growing Up følger. Det er mer futt i denne. Manu Katche er bandets perkusjonist og trommis, og setter sitt tydelige preg på alle låtene, men spesielt denne. Her er det rytmer som mer forbindes med world music. Det passer låta godt.

Panopticom er en fengende og ganske typisk Peter Gabriel-låt, der refrenget har festet seg til hjernen min etter få lyttinger på låta. Den er kveldens første låt fra det kommende albumet i/o, men det skal komme mange flere. Four Kinds Of Horses er også ny. Her forteller Gabriel at han samarbeidet med flere visuelle artister for det grafiske og visuelle utrykket til sangene på den nye platen. Denne rolige låta blir neppe noen hit, men lydbildet kunne vært nydelig uten motvinden som skjuler noen sarte partier. Motvind er ganske vanlig på Koengen, men mest merkbart på denne låta i kveld.

Peter Gabriel filosoferer om mye på den nye platen. Tittellåta i/o handler om at vi er en del av helheten. Spesielt refrenget er fengende, med koring og greit trøkk. Kveldens første jubel kommer med hiten Digging In The Dirt fra Us. Det er mer futt i denne enn låtene på starten av konserten. Låta løftes av jazztrompet og fuzzgitar. Gabriel og korist/celloist Ayanna Witter-Johnson synger i call/response, noe som er virkningfullt. Olive Tree holder tempoet oppe, og den fremtredende trompeten til Josh Shpak gjør at låta minner meg om Calexico. Det roes ned igjen med This Is Home. En lekker gitarlick, koring og strykere krydrer låta, men bassen til Tony Levin og Gabriels vokal er mest fremtredende i den småpene låta.

Første del av konserten avslutter med en av Peter Gabriels største hits. Sledgehammer var en megahit i sin tid, mye takket være den spesielle videoen, som ble hyppig spilt på MTV. Bandet holder seg veldig til versjonen på plate. Her kunne de med fordel gitt litt mer på, så jeg kanskje hadde brydd meg mindre om den latterlig dårlige mobilfilminga til enkelte foran meg eller han bak meg som trur han kan synge, men bommer på alle toner.

Del to av konserten starter med Darkness fra Up. Låta veksler mellom rolige, svevende vers med strykere i fokus og rocka refreng med intens vokal. En slags dynamisk dikotomi. Det svevende fortsetter inn i den oppløftende, nye låta Love Can Heal.
Lydbildet er lekkert og inneholder et klokkespill som er produsert av selveste Brian Eno. De dyktige damene på strykere og kor løfter låta. Lett funky bass og jazztrompet preger den raske Road To Joy. Keytar bringer minnene til 80-tallet, men det er ikke nødvendigvis negativt. Her det et solid nikk mot David Bowie rundt Ashes To Ashes.



Don't Give Up er en av 80-tallets største duetter. Den rolige og fine versjonen i kveld huskes nok mest på grunn av Ayanna Witter-Johnsons nydelige gjestevokal. Bandet jazzer opp på slutten av låta, slik at vi får det klimakset Sledgehammer manglet. Den svakeste av de nye låtene i kveld er nok The Court. En dramatisk låt som ville vært litt for svak til å være med på The Wall. Den trår vannet uten å komme noe sted. Da er det fint at de retter opp med en livlig og god versjon av Red Rain. Den roligste låta i kveld er treffende nok And Still. Den har et pent lydbilde som løftes av en cellosolo, men blir mottatt med prating i publikum, så den fenger kanskje ikke så mange.

Big Time er en av låtene der Manu Katche virkelig får skinne. Trommisen og resten av rytmeseksjonen skaper heftige rytmer til denne dansbare og fjonge låta. På tross av at Gabriel er i pensjonistalderen, holder stemmen hans seg godt, også når han gir på. Live And Let Live er kveldens siste fra den kommende platen. Den er lett og lystig og kanskje den mest fengende av den nye låtene. Pridefarger på scenen matcher teksten. Låta er litt messende, så det er lett å bli revet med. Det er også lett å bli revet med av Solsbury Hill, som kanskje er hans beste låt. I hvertfall er det den desidert mest streamede låta til Peter Gabriel. Det er liv både i Gabriel og publikum på denne siste låta i hovedsettene. Den ekstremt fengende låta fremføres lekent, og Shpak finner frem melodika. Et av kveldens høydepunkt.

Før første ekstranummer gjør Peter Gabriel noe så uvanlig som å takke hele crewet. Som gammel stagehand vet jeg at det ikke alltid er en takknemlig jobb. Alle i crewet er kledd i oransje overaller og ser ut som straffanger. Det er sikkert en politisk årsak til det. Gabriel er en politisk engasjert mann som er opptatt av rettferdighet. Bandet leker seg på første ekstranummer, som er In Your Eyes. Tony Levin spiller bass, men har også en stemme som er så dyp i bassen at det nesten er tøysete. Denne fengende og fjonge låta krydres med dobro, og hele bandet er med å kore. Celloisten synger i afrikansk stil på et språk jeg ikke kan, og hun og Gabriel skatter og freestyler. Den lekenheten de viser her, kunne de godt ha vist frem mer av tidligere.

Kvelden avsluttes med den store og pompøse Biko til ære for frihetskjemperen Stephen Biko. Det bygges opp fra ett taktfast trommeslag til flerstemt koring. I mellomspillet er det sterke referanser til irsk folkemusikk, mye takket være Shpaks irske fløyte. Under denne kampsangen, som dessverre fortsatt er aktuell, er publikum med på refrenget. Jeg har likevel hørt mer imponerende allsang.

Publikums tidvis noe avmålte respons kan skyldes at halvparten av låtene er nye. Bandet er dyktig, men kunne med fordel vært mer lekne. Dermed blir det bare en Ok+ dag på jobben for Peter Gabriel.