Foto: Per Ole Hagen
Settet den 81-år gamle waliseren John Cale leverte på Loaded i Oslo torsdag 8.juni var like besnærende som det var frustrerende, men Musikknyheter likte det godt.. Hans klangfulle, kraftige barytonstemme var i full vigør, musikken utfordret og fascinerte. Men noen av rytmene fortonte seg en anelse daterte og repertoaret fremsto som noe tilfeldig sammenrasket.Det er de klaprende lydene av "Jumbo In The Modern World" som får åpne kvelden -en singel fra 2006. Så får vi "Guts" fra "Slow Dazzle" (1975) -kjent for Chris Speddings kule gitarriff og Cales varulvhyl - før vi beveger oss inn på hans aktuelle album "Mercy" med tredjelåten "Night Crawling".
En livslang kjærlighet til å utfordre og uvanlige lyder innenfor rocken er d et vi får ta del i bruddstykker fra. Men også det estetisk vakre og/eller styggvakre. Folkrock, protopunk og avantgarde i herlig sammensmeltning eller opposisjon.
Så følger et bevegende øyeblikk når han ber om tilgivelse og vil komme til rette med eller trøste Christin Päffgen, bedre kjent som Nico, som han utover samarbeidet om en av verdens aller beste skiver "The Velvet Underground and Nico", også produserte de første soloskivene til.
"Moonstruck" (Nico`s Song) er rørende vakker og de moderne grafiske skjermbildene bergtar og trollbinder. Låten er herlig befridd for rytmer. Bare vakker og stemningsfull. Definitivt et av høydepunktene på både konsert og "Mercy"
Det er dyktige musikere den gjenlevende legende har med seg til Oslo. Joey Maramba på bass, han regulære gitarist Dean Boyer spiller på mange strenger og Alex Thomson bak trommer og perkusjon imponerer og tilfører dybde og nyanser.
I tillegg er en roadie stadig på farten for å hjelpe ham med å sette i gang Mac-en med elektronikk.
Selv besørger han vokal, keyboard og ved et tilfelle bass.
Den særegne og sjelfulle vokalen med så fin klang og styrke er noe vi virkelig biter oss merke i.
Naturlig nok er stemningen god og ekstatisk når de levere en seig versjon av "I`m Waiting For The Man". Låten hans kumpanen Lou Reed skrev og de sammen ikoniserte i Velvet Underground. Han må også her ha hjelp av et noteark for å huske teksten.
Også "Out Your Window" er mesterlig og bedårende. Her kommer stemmen virkelig til sitt rette.
Mellom disse "Cable Hogue" fra "Helen of Troy" (1975). Nytt og gammelt knyttes sammen på gjennomtenkt og fint vis.
"Noise Of you" fra "Mercy" opprettholder den fine stemningen.
Så er det tid for den mer eksperimentelle, utfordrende og tidvis neo frustrerende delen av katalogen i form av "Hatred" fra "Shifty Adventures In Nookie Wood" (2012). Hans første forsøk på å forene moderne elektronikk og rock.
Rytmene låter noe styltede og daterte. jeg får det ikke helt til å stemme for egen del.
"Villa Albani" fra "Caribean Sunset" er det siste vi får høre denne ettermiddagen.
Det var godt og interessant å se ham. igjen. Jeg likte det godt, men ble aldri helt himmelfallen. Minnet av konserten i Auditori Fòrum CCIB i Barcelona under Prima Vera Sound 28,mai i 2011 hvor han gjorde "Paris 1919" vil fremdeles være det mest bestandige minnet anmelder tar med seg videre.
