Foto: Ingrid Marie Slettemoen

Den kanadiske sangeren EKKSTACY har levd et vanskelig liv preget av depresjon, psykose og rusmisbruk. Nå bruker han musikken som terapi for å komme seg gjennom livet. Til å kun være rundt 20 år gammel, var det flott å se ham tilsynelatende kose seg på scenen.

EKKSTACY lager stemningsfull post-punk fra soverommet. Som han sier i intervjuer, er han ikke så interessert i hva andre synes om musikken hans så lenge han selv er fornøyd. Det kan være vel og bra det, særlig når Misery-albumet endte opp såpass interessant.



Når musikken spilles inn i studio, kan man legge på allverdens effekter på musikk og vokal. For EKKSTACYs del, har han et stemningsfullt lydbilde som fungerer godt i å fange de vonde følelsene han har gått igjennom. Det samme kan ikke sies om gårsdagens opptreden. Fra i wish you were pretty on the inside, droppet disse effektene for å gå for et mer røft og ufiltrert lydbilde.

Det viste seg at stemmen hans ikke var den sterkeste. Gjennom hele konserten ble det derfor litt vanskelig å ta musikken like seriøst som man kanskje ville gjort når man hører sangene på albumet. Det er synd, fordi det står respekt i at han våger å være så åpen og ærlig om det han har gått igjennom.

Når han da står på scenen og ikke klarer å formidle disse følelsene like godt, er det leit fordi stemningsleiet er en stor del av musikken hans.



EKKSTACY har noen av de mest deprimerende tekstene jeg noensinne har lest. Såkalt doomer-musikk har blitt mer og mer populært de siste årene, og det er fint at man kan få utløp for depresjon gjennom musikk.

Men først og fremst var det feil tid og sted for ham. Musikken hans passer best på en mørk og intim scene. Å være først ut kan heller ikke være lett. Som han sa: “Dere vet kanskje ikke hvem vi er, men er det én ting dere skal vite om oss, er det at vi elsker å spille for ingen”. Andre musikere ville tatt det personlig at oppmøtet var det største, men det så ut til at bandet koste seg. Det skal de ha.



Det kom flere og flere folk etterhvert, så noe må jo ha fungert. Artisten og resten av bandet hadde greit med innlevelse på scenen. På den andre siden, var melodiene endret ganske drastisk fra studioversjonene så mye at hele det flytende lydbildet som gjorde musikken så fengslende til å begynne med var utvannet til fordel for mer heavy post-punk.

På et tidspunkt bruker de en lydeffekt som var langt høyere enn resten av miksen. En annen gang gikk det tregt og stillestående, så plutselig var det mer effekter på gitaren. Dette var etterlengtet, men kom dessverre litt for sent inn i settet.



Han spilte låtene i want to die in your arms og i want to be by your side før han bryter ut i et skrik som ender i at stemmen brister på it only gets worse, i promise. Det var litt kleint.

Så spilte de christian death der refrenget gpr “I just wanna die, I just wanna kill myself. I don't give a fuck about anyone else. I never leave my house when I die. I hope there's a pistol in my mouth. I just wanna die, I just wanna kill myself”. At refrenget er catchy og får folkemengden med på å hoppe og synge. Vel, det var en rar opplevelse, for å si det mildt.



Det bør nevnes at artister har mange gode låter i repertoaret sitt, men hovedproblemet var at disse ikke ble formidlet så godt live. Potensialet er der allikevel. I det minste kunne man nikke til musikken å finne noe festivalglede i den... tross tekstene.

Han avsluttet med i’m so happy før han erklærte “I’m gonna be the biggest post-punk band in the whole world”. Store ord, men jeg liker ambisjonene. Konserten på Piknik i Parken var kanskje ikke det beste førsteinntrykket av EKKSTACY, men jeg er sikker på at han vil vokse som artist, slipe lydbildet sitt for livesettingen og bli bedre med tiden.