Foto: Ingrid Marie Slettemoen
Allah-Las er den typen band som passer perfekt inn på festivaler som Piknik i Parken. Man kunne fint sitte på piknikpleddet i sola eller skyggen og ta til seg den gode stemningen. Allah-Las er ikke et band som krever altfor mye oppmerksomhet, så man kunne la tankene sveve avgårde og bare nyte.Bandet hadde god kontakt med publikum, og var ikke redde for å tulle litt med dem i ny og ne. Ellers var de ikke den mest energiske bunten musikere.
Allikevel var det veldig gøy da de ba publikum om å slenge ut strofer som de skulle spille låta i. At et band er så komfortable i spillingen sin at de kan gjøre slikt, sier noe om hvor dyktige musikere de er. Ikke den typen som må øve masse i forveien, akkurat.
Trommisen sang en av låtene. Lyden var nokså lav, så stemmen hans druknet litt. Allikevel kult at de varierte. Før Sandy bytter to av medlemmene instrumentene med hverandre. Det var et morsomt lite øyeblikk, og noe jeg ikke har sett altfor mye.
På deres største låt Catamaran sang publikum med. Her var det sterke surfer-rock-toner som også minnet litt om The Doors. Etter dette tok de og økte tempoet litt og avsluttet med stil.
Selv om ikke Allah-Las opplevdes som det mest dynamiske bandet i sjangeren, var musikken så bekymringsløs og svevende at den oppfylte stemningsleiet vi ettertraktet. Av den grunn lykkes Allah-Las i å fengsle oss, men ikke engasjere oss aktivt helt igjennom.
