Foto: Siri Granheim
Det franske bandet Phoenix er blitt norgesvenner på dette tidspunktet. Vokalist Thomas Mars var litt flau over at de har spilt i Oslo, Trondheim, Stavanger og Bergen, men kun kan si “tusen takk”.Da han senere sa “Jeg sier Petter, dere sier Stordalen”, var det så latterlig tilfeldig og veldig gøy. Mars spurte så: "Jeg har hørt navnet hans seks ganger i dag, kan noen si meg hvorfor han er berømt?" som han fikk mange ulike svar til.
Gårsdagens konsert på Piknik i Parken var en fest som eksploderte i ren ekstase. Riktigere kunne det ikke bli å starte med Liztomania og Entertainment for å markere seg.
Too Young hadde en overraskende god overgang til Girlfriend, mens elektropoplåten J-Boy sendte festivalen rett til himmels i et fyrverkeri av glede og spetakkel.
Phoenix har holdt på i 24 år, men det er ingen antydninger til at de begynner å gå tom for ideer. Deres nyeste plate Alpha Zulu kom ut i fjor til stor begeistring. Mye av materialet sprudlet av magien og signaturlyden som gjør Phoenix så spesielle. Tittelsporet sine “Woo, ha, singing hallelujah” er så corny og catchy - og jeg elsker det.
After Midnight ble også en fulltreffer. Det var et knøttlite håp om at Clairo kom til å komme på scenen siden hun synger på en oppdatert versjon av låten, men det var nesten til å være for godt til å være sant. På Tonight klaffet alt. Fra riffet, trommene, vokalen, refrenget… Rett og slett en av Phoenix' mest vellagde låter.
Blant det som var en nærmest perfekt konsert, var det noen øyeblikk som satte litt brems på høyhastighetstoget av en fantastisk låtparade. Winter Solstice ga ikke så mye tilskudd til konserten. De fikk noen tekniske problemer på slutten, så den ble avsluttet litt tidligere.
Mars sa at de vanligvis er seks på scenen, men at de nå var fem på grunn av noen reiseproblemer. Derfor måtte de andre medlemmene lære seg deler de ikke var like vant med. Ikke at det var noe stort problem akkurat.
Identical hadde en ganske fengende melodi, men ga ikke like mye sammenlignet med resten av det de spilte. En fin gest å dedikere den til sin tidligere produsent Philippe Zdar som gikk bort i 2019.
Selv om Armistice er en super låt, forsvant stemmen hans helt mot slutten. Noen låter hadde også så mye sub at det var vanskelig å høre hva han sang. Derfor var de litt mindre subtunge låtene der Phoenix kunne skinne mest.
Altså, for et band som både har en musikkatalog smekkfull av kvalitetslåter, er det få som ser ut til å kose seg så mye som dem på scenen. Det er så utrolig merkbart hvordan hele bandet leker seg der oppe og viser engasjement med publikum - ikke bare vokalisten. Trommisen Thomas Hedlund avsluttet Rome så kraftfullt at man skulle tro han spilte i et metallband.
Etter denne oppvåkningen, var det litt feilplassert med Love Like a Sunset. Ellers en kul låt som sendte oss til verdensrommet der det ble fyrt av elegant gitarspill etter takeoff. Det ble sterk broderlig kjemi mellom Laurent Brancowitz og Christian Mazzalai.
Etter vi fikk danset løs under smakfulle melodien til If I Ever Feel Better, kom det en kappekledd person med hvit maske som Mars sang til på Funky Square Dance før de gikk av.
“Vi har ikke øvd denne på seks år” sa de før de satte igang Everything Is Everything fra den fantastiske Alphabet. Det var mildt sagt veldig bra - og en låt jeg håper de ikke legger fra seg.
Til slutt var 1901 en perfekt avslutning. Om man ikke hadde fått ut energien tidligere - var tiden inne. Det er bare å håpe Phoenix fortsetter å spille på festivaler rundt om i Norge framover.
