Foto: Ingrid Marie Slettemoen

Stjerneskuddet Maggie Rogers debuterte i 2019 med albumet Heard It In a Past Life som endte opp på en andreplass på Billboard. Hun kan falle inn i singer-songwriter-kategorien, men det hun viste live var så mye mer. Rogers utstrålte energisk og positiv karisma som kunne få alle bekymringer til å fly avgårde i løpet av et øyeblikk.



Hun var en naturtalent på scenen som nøt hvert sekund. Noen låter var også ganske rocka som Want Want og hun fikk vise frem bredden av stemmen sitt. Shatter og That’s Where I Am.
blandet flere elementer i én og ble nærmest elektropop.

Du skulle trodd at Rogers var langt flere enn to album inn. Karrieren startet tross alt i 2016, men skjøt ikke fart før i 2017-2019. Jeg husker det som det var i går at debutalbumet det kom ut, men at det faktisk bare var i 2019 føles veldig rart.

Ikke alle låtene var like up-beat. Say It tok det ned et par hakk, med et verdensrom-aktig lydbilde. Hun klarte virkelig å vise frem følelsene sine her. En håpløs romanse som ikke var ment til å være.



Harmoniene var nydelige på Love You For A Long Time og hun fortsatte å imponere på Be Cool.På den pulserende Retrograde var det mye riffing og klapping fra bandet. Stemningen var allerede god, men gikk over i en cover av dansegulvklassikeren I Wanna Dance With Somebody (Who Loves Me) og vant publikums hjerter.

Rogers viste en genuin glede for å være tilbake i Oslo og danset mye rundt på scenen til sterke pop-låter som blandet inn inspirasjon fra ulike sjangere. Jeg ble mest overrasket hvor bredt spenn hun hadde, og hvordan hun kunne vise seg fram fra ulike sider.



Det sies at Pharrell Williams plukket opp Rogers’ talent da han holdt en masterclass på universitetet Rogers studerte på. Hun spilte Alaska og rørte ham til tårer. Ikke vanskelig å forstå. Alaska ble igjen fremført på den nydeligste måten.

De tre siste låtene Horses, Light On og Fallingwater gjorde en fin jobb med å avslutte settet. Selv om de to sistnevnte er noen av hennes mest populære, vil jeg si de tidligste låtene faktisk var mer imponerende fordi de var mer eksperimentelle i lydbildet.



Rogers henter mest poeng for en fantastisk scenetilværelse og en stemme som kan gi enhver gåsehud. Et par av låtene kunne bli litt generiske, men så var det andre som gjorde det stikk motsatte. Da ble totalsummen en konseropplevelse jeg håper kan gjentas på Oslos store konsertscener snart igjen.