Foto: Ingrid Marie Slettemoen
The Cardigans slapp sist et album i 2005, med et par soloprosjekter her og der fra de forskjellige medlemmene. Å se dem live var derfor litt som å ta en tidsmaskin tilbake i tid som Erase / Rewind og For What It’s Worth.Bandet holdt seg mest innenfor de samme rammene, men på et tidspunkt hadde gitaren en forvrengt og hjemsøkende effekt. Bassist Magnus Sveningsson har tross alt spilt heavy metal-tidligere, så at det lente bittelitt over i den retningen var et interessant tilskudd i settet. Gitarist Oskar Humlebo var ellers i god form, og både han og Sveningsson spredde mye musikkglede.
Men det var Nina Persson som var det virkelige midtpunktet. Hun hadde en fast og bestemt personlighet som allikevel bar en viss lekenhet ved seg. Stemmen hennes var også som hentet ut fra 90-og 2000-tallsinnspillingene som om ikke en eneste dag var gått.
En helt annen energi fantes på I Need Some Fine Wine and You, You Need to Be Nicer der Persson ba oss sitte og rulle som en hund, mens hun spilte på kubjelle. På For What It’s Worth spilte hun på munnspill og på Hanging Around spilte hun selv på kassegitar.
Andre “leketøy” (melodica), som hun selv sa, ble dratt fram på Rise and Shine. Hun sa humoristisk at “Detta (låten) kom ut långt före Astrid Lindgrens tid”.
Persson spurte ledende, “Oslo, gillar du kärlek”? Selvfølgelig kunne ikke det være noe annet låt enn Lovefool som sto på menyen etterfulgt av My Favourite Game. Da fikk vi en solid dose nostalgi servert rett i fanget.
The Cardigans spiller på en haug med nostalgi, men de overskygget heller ikke bandets sjarm og tiltrekningskraft. Det var kos å være til stede, selv om ikke alt fenget like mye. Relevansen deres bør ikke kimses av, derimot. Maggie Rogers sto på andre siden av barrieren og koste seg som bare det.
