Mobilfoto

Man hadde sett videoklipp og hørt ryktene om Axl Roses stemme, men lite kunne forberede om det som var den faktiske realiteten.

Guns N’ Roses var kanskje det aller største navnet på Tons-plakaten i år - og med god grunn. Det var ikke et eneste øyeblikk jeg ikke så rundt meg og så en t-skjorte med bandet på seg. Folk ville se Guns N’ Roses, uansett om ryktene skulle vise seg å være sanne eller ikke.



Konserten på Tons of Rock splittet antakelig publikum over hele rangeringsskalaen.

La meg starte med det åpenbare. Axl Rose kan nesten ikke synge lenger.

Om du drar på karaoke og setter på playbacken til en god gammel slager, spiller det ikke så mye rolle om vennene dine kan synge eller ikke. Du hører ikke stemmene så godt og man bytter etter tur.

Her fikk vi derimot tre timer med materiale som hørtes fantastisk ut slik bandet spilte det, for å så bli dratt kraftig ned av Axl Rose sin stemme. Da han løp ut på It’s So Easy kunne jeg først ikke tro mine egne ører. Mannen løp rundt som et rockeikon, men stemmen hans var monoton og uten noen form for dybde.

På Welcome To the Jungle slet han med å synge ordet “jungle”, Street of Dreams var en stor flause av et mislykket forsøk på å synge med lidenskap, mens på Rocket Queen sang Slash med et filter på stemmen som fikk han til å høres ut som Daft Punk… Kult, men hvorfor?

Better startet med en god antydning til noe bra…så kom Rose inn med en ekstra raspete, ekkel stemme. Absurd startet med Roses ikoniske skrik, men jeg forsto raskt at dette var for godt til å være sant. Dette var playback. Særlig da han forsøkte å synge lavt og “hviskende”, feilet dette fullstendig.



Flere i publikum så målløse ut. Flere utbrøt i latter. Flere så bare skuffet ut.

Med 28 låter i settet fikk han likevel vist fram at han ikke har mistet det - helt. Bad Obsession og Chinese Democracy beviste dette. Civil War, som var en hyllest til Ukraina fungerte også greit.

Konserten ble reddet av at energinivået til Rose var såpass elektrisk at underholdningsfaktoren holdt seg utmerket helt gjennom. Det så aldri ut til at han kom til å miste energien.

Disse bandene og artistene som har holdt på i flere tiår viser ofte tiden omsider har tatt dem igjen. Ikke for Guns N’ Roses. Slash viste hvorfor han er en rockelegende, mens Rose hoppet rundt, svingte mikrofonstativet og strålte sin udødelige karisma.

Overraskende nok var covrene av Live and Let Die (Wings), T.V. Eye (The Stooges) og Knockin’ On Heaven’s Door (Bob Dylan) som var blant låtene som fikk mest respons fra publikum.

Særlig T.V. Eye var utrolig forfriskende, ettersom Duff faktisk sang bedre enn vokalisten selv. På Down on the Farm (UK Subs) sang han med en slags Lou Reed-stil som faktisk fungerte.




Axel Rose skal ha det for at han tok det hele med et smil og aldri så ut til å gi seg på energien. Gitarist Richard Fortus fikk delt tiden i spotlightet med Slash, og Duff hadde sine øyeblikk selv.

Bandets fremføring kan ikke kritiseres. De var helt på topp.

Men da Paradise City lukket sceneteppet på den tre timer lange konserten, var det helt nok. Mange vil si seg fornøyde. De spilte tross alt deres beste og mest kjente låter, og bandet var i storform.

Axl Rose hadde kanskje en stemme som til tider kunne være direkte slitsom å høre på, men han hadde i det minste entusiasmen til å skape et godt show. Selv om stemmen hans trakk de fleste låtene kraftig ned, var det allikevel en spesiell kveld i godt selskap med noen ekte rockelegender.