Foto: Terje Dokken
Noen band er gode til å underholde. Andre er gode til å synge. Andre spiller bra, og andre har bra lyd. Samler du alt sammen, får du Architects på Tons of Rock fredag. Det ble faktisk så god stemning på et tidspunkt at sikkerhetsvaktene måtte sette inn ekstra med vakter, for crowdsurfingen var ute av kontroll og bakken ristet.Brighton-bandet hadde oss rundt lillefingeren fra start til slutt. På Nihilist og Giving Blood var ikke spørsmål om vi skulle hoppe opp og ned. Trommene dundret blant Sam Carters brutale stemme. Han må jo være en av scream-og growling-musikkens aller mest stødige vokalister.
Stemmen hans kom tydelig og klart frem i det omfattende, brutale lydbildet, som også var skarpt. På Tons of Rock var det flere gode konsertopplevelser som var begrenset over at lyden og miksen var feiljustert. Derfor var det ekstra gledelig at alt så ut til å fungere i bandets favør denne dagen.
Instrumentene fikk ekstra mye kick ved seg og låtene kunne derfor leve opp til sine fulle potensial.
Doomsday var mer melodisk enn andre låter i settet, uten at det tapte seg i mosh-faktor. Tvert imot, var dette et av øyeblikkene som klaffet aller best. Særlig gitarist Adam Christianson var med på å pirre opp til leven.
Deep fake skapte mer variasjon i settet med større bruk av elektroniske elementer og eksperimentelt lydbilde. Dette skulle de gjort enda mer av.
Etter instruksjoner om at vi skulle gjøre som på Slipknot-konserter der alle går ned på bakken og hopper på droppet, gikk avtrekkeren av og kaoset slapp aldri tak. Bandet var mestere i å holde det gående uten å tape seg en eneste gang.
På impermanence fikk Carter hjelp av Courtney Laplante fra Spiritbox. To growlere er bedre enn én, og Laplante hadde like god kontroll på stemmen som Architects’ frontfigur. Sammen var de en ustoppelig duo som like godt kunne fremført mer enn én låt sammen.
Architects ble dessverre holdt tilbake av noe veldig uheldig - og det var ikke bandets egen feil. Carter oppfordret nemlig publikum til å lage “den største circlepiten noensinne”, for å så bli snakket til av noen Tons-ansatte på siden som ville kutte settet tidlig hvis dette kom til å skje.
En tydelig irritert og passiv aggressiv Carter bemerket at dette er noe de har gjort hver eneste konsert og at det alltid har vært veldig trygt, men at han kom til å la det gå. Heldigvis satte det ikke stopp for det totale kaoset som foregikk blant publikum uansett.
Fra Nihilist til avslutningen Animals, hadde Architects på kort tid sendt oss til månen og tilbake.
