Foto: Terje Dokken

Punkens gudfar vendte tilbake til Oslo kun ett år etter at han spilte i Oslo konserthus. Sist gang var en ganske annerledes affære. Sitteplasser på en Iggy Pop-konsert gir ikke helt mening, men så var det en del av Free-turneen, som inkluderte et par veldig rolige innslag.

Tons of Rock var der han hørte hjemme. Ekstra passende var det at mesteparten av gårsdagens låter var tatt fra The Stooges-katalogen. Innflytelsen Iggy har hatt på rockemusikk generelt kan ikke underdrives.

Gårsdagens konsert var derfor en historietime i punk som man ikke glemmer med det første.



Etter en over 50-år-lang karriere, kan Iggy Pop gjøre hva enn han vil. Han har ingenting å bevise. Å headline som “Iggy Pop” og nesten ikke spille Iggy Pop-låter? Hvorfor ikke!

Selv om jeg selvsagt skulle sett flere låter fra hans egne solokarriere, er det The Stooges han har sine beste låter fra uansett. Nye låter som Frenzy og Modern Day Ripoff var dessuten et gjensyn med et punklydbilde han ikke har vært innom på en veldig god stund. De passet derfor godt inn i settet og rocka like mye som klassikere T.V. Eye og Raw Power



Iggy Pop er hele 76 år og beveger seg rundt som om han fortsatt var i sine beste dager. Noe mer skrøpelig enn tidlig har han blitt, men han gjorde lite for å vise dette. Han var fortsatt like sporadisk og uforutsigbar. Følelsene og energien hans kom tydelig fram i låtene.

Det ble ikke mer feelgood enn på Lust for Life og The Passenger. På sistnevnte la han også til en ekstra lang, nedstrippet del der han fikk vise fram mer av stemmen sin, som fortsatt var så ikonisk som alltid.



Råskapen kulminerte på I Wanna Be Your Dog, Down On the Street og Search and Destroy. Her skal bandet ha mye ære for å videreføre arven til The Stooges og bære med seg sjelen deres.

Særlig gitarist Sarah Lipstate (Noveller) fikk vist seg mye frem, og trompetisten klarte å fange den oppslukende, kalde, industrielle lydbildet på Mass Production.



Gårsdagens konsert viste at man kan prøve å være som Iggy Pop, men originalen vil alltid være best.

“I’m Iggy fucking Pop”. Hva mer trengs å si?