Alle foto: Hogne Bø Pettersen
Festspillene i Nord-Norge har snart sekstiårsjubileum, og etter å ha vandret rundt i Harstad sentrum hele dagen (og mimret litt på gamle tomter fra da jeg gjorde førstegangstjeneste og bodde midt i sentrum fra 1992 – til 1993) kan jeg konstatere at det er en særdeles vital 58-åring vi har med å gjøre. Det var aktiviteter spredt rundt omkring det meste av dagen, og når været etter hvert ble upåklagelig snakker vi nordnorsk sommer av ypperste merke.Til tross for dette været fylte Ane Brun og Marte Eberson det særdeles fine kulturhuset (Også her måtte jeg mimre litt, da jeg så både Bel Canto, DumDum Boys, The September When og andre her på tidlig 90-tall). Marte Eberson kom på scena, og satte i gang med synthene sine og jeg hørte med en gang at den sykt vakre These Days ville bli første låt.
Samarbeidet mellom Ane og Marte fungerer utrolig bra. Mens Ane synger, og inne imellom spiller akustisk gitar, fyller Marte på med både flygel og elektroniske lydbilder. Og når hun legger sin annenstemme under Anes blir det gåsehud, magi og rusk i øyet på undertegnede.
Det var et godt voksent og kanskje litt reservert publikum. Men det var ikke fordi de ikke likte konserten. Den nøt de, og som fotograf vandret jeg rundt litt og så flere stryke en tåre fra kinnet. Ikke minst da Ane sang Fingerprints som hun skrev da det endelig gikk opp for henne at faren var død. Teksten treffer enhver som har mistet noen nære midt i hjerterota.
Mellom låtene forteller Ane hyggelige historier, og det er artig å tenke tilbake på den langt mer sjenerte og innesluttede artisten jeg så på scener på midten av 2000-tallet. Nå danser hun, lever seg inn i musikken og er sjarmerende og morsom når hun snakker.
En av historiene er om da hun satte seg ned og skrev norske… unnskyld… romsdalske utgaver av låtene sine til et teaterstykket satt opp av Teatret Vårt i Molde. Song for Thrill and Tom har blitt til Vi møttes i en soloppgang og det er en så fin historie som fortelles i den.
Ane Brun har også blitt kjent for å tolke andre artisters låter på sin helt egen måte, ikke minst på albumet Leave Me Breathless. Og denne kvelden fikk vi Alphaville sin Big in Japan som jeg virkelig håper Marian Gold i den tyske synthpop-gruppen har fått høre. Snakk om å omtolke en sang så grundig. Og som Ane selv sier, mange tror at det er hennes låt, og hun har gjort den til sin helt egne.
Et veldig artig øyeblikk er når Ane og Marte setter seg rygg mot rygg og framfører It All Starts With One. Ane på flygel og Marte på keyboards. Det hele er som en særdeles underholdende sprint, som får jublende klapp.
Dessverre er konserten for kort. Dette er selvsagt bedre enn om den hadde vært for lang, men 15 – 20 minutter mer ville ikke vært for mye å be om.
Dette er andre gangen jeg ser Ane Brun og Marte Eberson på scenen sammen slik. Første gang var i 2020 da Moldejazz, mot alle odds, klarte å arrangere festival under pandemien. Og siden Ane ikke kunne få det vanlige bandet med seg fra Sverige for å gjøre konsert bestemte hun seg for å kontakte Marte. Ane sa under konserten at det beste som kom ut av pandemien var at hun hadde fått med seg Marte Eberson på den måten. Og det, Ane, er vi helt enige i!
