Foto: Alyssa Nilsen
Bandet Tinariwen har vært aktive i 44 år. Grunnleggerne Ibrahim Ag Alhabib, Alhassane Ag Touhami og Abdallah Ag Alhousseyni har vært konstante, mens resten av bandmedlemmene har endret seg over tid, og fra turné til turné. Det er dermed passende at bandet defineres som et musikalsk kollektiv, som endrer form over tid, men som likevel har noe konstant over seg; tre grunnleggende bandmedlemmer og et politisk kall. Tinariwen har i over 40 år vært en stemme for Tuareg folket, som strekker seg over store deler av Sahara og sør for Sahara, og deres opprør. Tinariwen band-medlemmene har opplevd forbud mot musikk, inkludert forbudet mot salg og kjøp av deres egne musikkassetter, av islamister i Mali. Men til tross forbud og innskrenkninger har Tinariwen ikke forsvunnet. Tvert imot har bandet blitt en internasjonal stjerne og erkjennes som en pionér innenfor ørken-blues.
I går kveld viste Tinariwen hva de var gode for på scenen på Rockefeller i Oslo. Strengeinstrumenter, hovedsakelig elektrisk gitar, er hovedkomponentene i bandet sin musikk. Alhabib er gjerne den mest markante frontfiguren i bandet, med sitt gråe, krusete hår. Men ved å bytte på hvem som sang lead vokaler og spilte lead gitar i løpet av settet, bidro bandet til en forsterket følelse av kollektivitet og samspill i gruppen. I tillegg fikk flere av medlemmene på denne måten mulighet til å vise hva de er gode for, og de er alle virtuoser på gitar! Under kveldens siste låt, tok Alhousseyni fatt på en solo framtreden av låten Wartilla, på akustisk gitar og vokaler. Her fikk fingerspillingen til Alhousseyni virkelig skinne! Alhousseyni fikk utover låten selskap av resten av bandet igjen før de avsluttet settet til stor jubel fra publikum.
Selv om strengeinstrumentene med rette krevde mye plass og oppmerksomhet i går kveld, var den rytmiske og til tider dypt hypnotiske perkusjonen til Said Ag Ayad, uunnværlig! Perkusjonen til Ayad gir dybde til ørken-bluesen. Den er pulsen som følger bandet gjennom hele opptredenen, den er det pulserende hjertet til ørkenen på nattetid. Den energiske gitarspillingen kombinert med den hypnotiske trommingen, gjør så mange av låtene til Tinariwen dansbare. Det var under de mer energiske låtene deres at Tinariwen virkelig briljerte live i går, blant annet under fremføringen av låten Koud Edhaz Emin, hvor Alhabib var på lead vokaler og elektrisk gitar. Tinariwen sin musikk er skapt for bevegelse, og særlig Alhassane Ag Touhami og Abdallah Ag Alhousseyni stod for dansing og motivasjon av publikum gjennom settet. I noen av de mer langtrukne sangene, kunne man derimot til tider kjenne litt på følelsen av repetisjon, særlig fordi flere av sangene melodisk sett kan ligne hverandre.
Gruppen brukte en fin kombinasjon av solo vokaler etterfulgt av kor, som under fremføringen av låten Arajghiyine, fra deres nyeste album. I likhet med å bytte på hvem som sang lead vokaler og spilte lead gitar, bidro også denne kor-effekten til å forsterke det kollektive opprøret som definerer så mye av Tinariwen sin musikk. Det politiske gjennomsyrer ikke bare tekstene til bandet, men også kleskoden, og i går stilte Tinariwen som de alltid har gjort, i tradisjonell Tuareg bekledning.
Det er nok trygt å si at de fleste av oss som var tilstede i publikum på Rockefeller i går, hverken snakker eller forstår tamashek, språket det synges på. Til tross for dette, kan de av oss som ikke forstår ordene som ørken-blues legendene synger, likevel beveges både i kropp og sinn av musikken som Tinariwen leverer oss.
