Foto: Tormod Sperstad
Det har blitt temmelig mange Hellbillies-konserter på undertegnede opp gjennom åra, men jeg har hverken hørt eller sett bandet levere så bra som de gjorde under årets Malakoff.Forventningene foran fredagens konsert i Nordfjordeid var derimot ikke all verden, etter at enkelte konsertgjengere tidligere i sommer har hvisket meg i øret at Hellbillies til tider har virket noe mette og uinspirerte på scenen i det siste.
Men det er det stikk motsatte av et uinspirert band vi blir vitne til denne makaluse Malakoff-kvelden. Du verden så bra de leverer for et tettpakka festivalområde og et usedvanlig velvillig og allsang-sugent publikum.
Det sitter som ei kule fra første tone i åpningslåta Råka tå ei pil, og hele veien ut. Det er rutinert. Det er tidvis rått. Og det blir aldri kjedelig. Aslag prater ikke akkurat høl i hodet på oss, men det har han heller aldri gjort. Ikke er det nødvendig heller. Her er det låtene, tekstene og en gjeng drivandes dyktige musikere som er det viktigste.
Ekstra trivelig å bli vitne til at gode, gamle låter fremdeles får lov til å utvikle seg i form av å bli ikledd nye arrangement. Til og med Røta høres overraskende fresh ut i superseig hestejazz-ish takt.
Hvis det er lov å pirke ørlitegrann, må det i så fall være at det til tider kan bli litt for trygt. Og så hadde det jo vært spennende å overvære en konsert uten Den finaste eg veit, selv om det trolig er som å banne i Hellbillies-kirka.
To soleklare høydepunkt: Stein/Stones-tøffe Steingrunn, samt tidenes feiteste versjon av Marshall Tucker-klassikeren Fire On The Mountain (Sur som rognebær). Og så må det være lov for en halvgammal bassist å for en gangs skyld trekke fram en annen bassist: du verden som du jobbar på, herr Stemkens! Og du verden så mye bra du tilfører låtene.
