Foto: Terje Dokken
Devo har deres særegne, lett stakkato stil som de stort sett har holdt seg til i 50 år. Det starter også stakkato med Don't Shoot (I'm A Man). Låta har gitar, synth og trommer med 80-tallslyd. Vokalisten er intens og klar. På storskjermen vises en fjasete tegnefilm. Peekaboo har flerstemt vokal i et rart refreng med latter. Verset er melodiøst og fint. Going Under har synthbass og en skarp, høyfrekvent synth som gitaren spiller med. Låtene er fengende på en snål måte. Gitar og synth gjør melodiene. Det er stakkato, men melodiøst. De er litt corny, men seg selv.
Whip It er kanskje Devos mest kjente låt. En fin og fengende sak som får med seg Sirkus-teltet. Selv om instruksjonene i låta kanskje ikke bør følges, så følges låta av jubel. De drar en rocka låt med fuzza gitar før de viser en film om hvor liten verden er i universet. Deres cover av Rolling Stones-låta Satisfaction er så langt unna originalen at det nesten blir en annen låt. Her er det call / response – vokal med klar diksjon, men litt lite futt.
Det er lett å høre hvorfor han som synger Secret Agent Man ikke er hovedvokalist. Vokalen forsvinner litt i bass, gitar og trommer. Den mest fuzza låta til nå. The Uncontrollable Urge drives frem av et gitarriff og frenetiske trommer. Bassen er fremtredende slik at låta minner om Gang Of Four og er klart innenfor bekrepet postpunk. Jocko Homo defineres av først et bassriff, så et gitarriff. En farfisaliknende synth følger. En lett forvrengt, flerstemt vokal i en fengende låt. Hovedvokalist prøver seg som duskedame i et par sekunder. Det er skikkelig lekkert, assa!
Konserten avsluttes med et par fengende låter som blander rock og synthpop. De har en særegen, lett stakkato stil. Det er sjarmerende og tidvis medrivende. Det er synd at gutta er så godt opp i aldrer at de nok ikke kommer til å turnere så mye lenger, for dette var gøy











