Amyl The sniffers har kommet som et friskt pust i rockeverdenen de siste par årene. De punkete pubrockerne har ekstremt mye energi. Kan det blir for mye?

Konserten innledes med en lang og vill gitarintro. Vokalist Amy Taylor hopper rundt og er vill og gal på scenen. Trommingen er frenetisk. Punkete, korte gitarsoloer klarer ikke å overdøve Taylors kjeftende stemme. Gitaristen roper ukontrollert med i refrenget. Her er det mye energi. Kanskje litt for mye. De er tidvis ganske fengende, men hele tiden helt ville. I små doser er dette rått og tøfft, men de må sniffet for mye Møllers Tran. Det er ukontrollert og i lengden masete fordi det er totalt mangel på dynamikk.

Amy Taylor kjefter mer enn hun synger. Det er greit med energi, men det er greiere om hun klarer å holde en tone, og holde stemmen høyt nok til at hun ikke drukner helt når snifferne snuser i vei for fulle mugger. Et par gitarhook og riff sitter, men det høres tidvis ut som at gitaristen er den eneste som kan sakene sine. Nå overdriver jeg litt, men det heftige gitarspillet imponerer mer enn resten av bandet.

De få gangene de roer litt ned, høres vokalen bedre ut, og trommisen høres mindre sleivete ut. Jeg blir litt skuffa, fordi dette er friskt og gøy på plate. Kanskje det er fordi jeg stort sett ikke hører på bandet en time i strekk. Det ble i alle fall for mye for meg.