Foto: Terje Dokken

De hoppet glatt over oss på middelmådige Spirit, men ti år etter Delta Machine i 2013 er Depeche Mode tilbake, nå som 60-åringer og nå som duo etter at originalmedlem Andrew Fletcher ble borte for oss i fjor.

Men Depeche Mode har slettes ikke blitt en gjeng bitre pensjonister som drar på tur fordi de må. De er på tur fordi de har gitt ut sin beste plate sammen siden 90-tallet (Memento Mori, mars 2023), og fordi de vil møte publikum proppfulle av klassikere og ungdommelig pågangsmot nok en gang.



Det er publikumsrekord i Norge denne gangen for bandet som sakte, men sikkert har gått gradene via Skedsmohallen (1986), Drammenshallen (1988), Oslo Spektrum (2001 og 2006) til Telenor Arena i 2013 og nå 2023. I tillegg til det igjen gjestet de Quartfestivalen i 2006 og Vestlandshallen i 2010. Altså ikke overeksponert i Norge over drøye 40 år, men nok til å bygge et publikum som nå var sultne og var blitt i størrelsesorden 20.000. Fullt fortjent.

De fikk det de kom for. ”The Cosmos Is Mine” åpnet kvelden, og de neste 140 minuttene var Telenor Arena lekegrinden til Dave Gahan, fremdeles en av musikkbransjens beste frontmenn.



”Wagging Tongue” fulgte, og skjermene i salen ble satt på. En smakfull sceneproduksjon gikk fra mørk og kunstnerisk til mer fargerik og festpreget på kveldens første klassiker og energiutblåsning; Songs of Faith and Devotion sin 30 år gamle banger ”Walking In My Shoes”. Her med trommeslager Christian Eigner i full stadionmodus med 16-delstrioler over tammene og et anslag som satte seg i magen til samtlige. Samtidig låter Martin Gores sørgmodige e-bow over arenaen. Energi og melankoli i tospann med full tenning. Mørkets beste maskineri er i gang på ekte.

Senere viser det seg at motorrommet i hele Depeche Mode sitt liveuttrykk styres av Dave Gahan og Christian Eigner. Gahan roper "Christian!" eller "Eigner!" flere ganger, og sistnevnte gjør en vareopptelling over hele trommesettet uten å ødelegge opplevelsene for synthpuritanerne som ikke så for seg et trommesett i det hele tatt da de plukket opp "Everything Counts" eller andre tidligere klassikere for 40 år siden. Men 20.000 blide publikummere "grab all they can" uansett ansiennitet.



De turnerte aldri Ultra (1997), men de har vært rause med å gi folk låter derfra siden Dave Gahan ikke var i form til å turnere den da den kom (han hadde hjertestans i mai 1996 etter en overdose). Denne gangen fikk vi blant annet ”It’s No Good” etterfulgt av flotte ”Sister Of Night” der konsertens eneste ankepunkt åpenbarer seg. Vår mann i front er ikke lenger like trygg på tonene og pitchen sin. Det skulle være faktum på litt flere låter utover også, som åpningen av ”In Your Room”, den nedtonede avslutningen av Memento Mori ”Speak To Me” og ellers andre låter av det litt roligere slaget. Men vi skjærer ikke tenner og gjemmer hodene våre i hendene. Vi tenker det er greit, og at vår mann Dave er 61, og har overlevd det meste. Da skal vi overleve han i et par sure ballader også.

Da var faktisk eldstemann og 62-åring Martin Gore tonalt tryggere, som åpnet sin lille seksjon med et gjenhør av melankoli-klassikeren ”A Question Of Lust” (1986) før vi fikk en nedstrippet og veldig fin versjon av den nye ”Soul With Me”. For en låtskriver Gore ble etter at Vince Clarke stakk etter ett album i 1981 og senere dannet både Yazoo og Erasure (der han fremdeles er)!



Og Gore leverer fremdeles med pennen. Vi fikk fem Memento Mori-låter i Telenor Arena, og det var ikke en eneste for mye. I denne anmelderen sine ører er ”Ghosts Again” kanskje den beste singelen de har gitt ut på over 25 år, tett etterfulgt av ”Precious” fra 2005. Vi fikk de begge denne gangen før Depeche Mode gikk i full angrepsposisjon med nok en 30-åring; ”I Feel You”. Deilig tungt og stort, noe som også var saken i ”A Pain That I’m Used To”, nå med bonusmedlem Peter Gordeno på el-bass for anledningen. Depeche Mode med streit bandoppsett uten noen bak synthen. Hvem skulle trodd det?

"World In My Eyes" er låten der Andrew Fletcher blir husket på, med et sort-hvitt-bilde projisert fire ganger gjennom hele låten på skjermene. Et bilde som sikkert er 30 år gammelt men som har gjort vår falne helt tidløs. Sonisk sett var han ikke savnet forøvrig, og heller ikke erstattet. Peter Gordeno gjorde stort sett synthjobben alene, sammen med selvfølgelig en mengde forhåndsprogrammert innhold. Tar en harddisk kvelden i dette selskapet, da er det stille gitt!



Låtene som setter prikken over i’en på et Depeche Mode-show er der selvsagt. Da snakker vi selvfølgelig om ”Enjoy The Silence” som avsluttet hovedsettet, ”Never Let Me Down” som fikk alle hendene i været blant ekstranummerne, deres aller første hit "Just Can't Get Enough" og selvfølgelig ”Personal Jesus” som avsluttet hele kvelden etter 23 låter gjennom 2 timer og 10 minutter. Allsang, nostalgi og gjensynsglede begge veier.

Den fineste var kanskje første ekstranummer ”Waiting For The Night” som Gahan og Gore gjorde som duett ute på catwalken før de ga hverandre en god klem og fikk roser fra publikum. Vi er glade i dere vi også, gutter!

Og Dave Gahan sa faktisk ”See you next time!” før han gikk i garderoben.

Han gjorde faktisk det.