Foto: Maja Brenna


Av alle årets Øya-konserter var fredagens Håkan Hellström en av de jeg hadde sett mest frem mot. Alt ligger til rette for at det skal bli en kjempekveld. Sola har vært fremme hele dagen og publikum siger inn i Amfiet. På skjermen vises psykedeliske bakgrunnsbilder av Håkan. Så kommer bandet på, først en trommis og en perkusjonist som virkelig viser at her skal det bli fest. Så kommer resten av bandet, en etter en til de er oppe i 12 eller 13 stykker. Og der, ja der er han, Håkan Hellström kommer dansende på scenen med energien skrudd opp til 12. Oj, oj, oj, hvilken fest dette skal bli.



Men, er ikke lyden helt forferdelig? Det er grøtete, bassen buldrer og det er vanskelig å få tak i musikken. Og Håkan? Han har aldri vært noen stor vokalist, men er det sommerens turne som har tatt stemmen hans? Er det stadionformatet som gjør at han ikke synger mer enn to og to tekstlinjer før han vræler resten? Låtene er gode, for all del, og at lyden ikke er all verden de par første låtene har man vært borti før på Øya. De spiller Ramlar og deler av publikum tar av, men jeg og flere med meg får ikke tak i musikken.

Lyden blir litt bedre etter hvert, men ikke bra nok. Det er litt bedre om man beveger seg bakover. Uansett er dette så problematisk at det forstyrrer helheten.



Bandet og Håkan gir alt de har, og det ser ut som de koser seg. Håkan er en entertainer uten like og danser og forteller gjennom hele konserten. Det blir nesten i overkant mye vaudeville og dansing og lite fokus på å levere musikalsk fra hovedpersonen. De gangene det blir best er når han tar det litt ned. Da er vokalen bedre og et høydepunkt er Kärlek er et brev skickat tusen gånger. Her flyter låten over til klimakset fra Purple Rain med lilla videoskjermer i bakgrunnen. Han stjeler jo som en ravn, Håkan – men han innrømmer det også.



Känn ingen sorg för mig, Göteborg burde vært et høydepunkt, men her leveres den i en relativt slapp versjon som minner mer om måten Bob Dylan har gjort om en del av sine låter. En av låtene som derimot fungerer godt er Tro & Tvivel.

Håkan leverer den lengste konserten på årets festival, og spørsmålet er om det kanskje blir litt i lengste laget. På det lange ekstranummer-settet har lyden bedret seg, og det er muligens konsertens beste seksjon. Jeg sitter uansett igjen med en stor skuffelse etter å ha opplevd sirkus Håkan.