Foto: IhneBillder
Det var et småtrøtt publikum som ruslet mot sirkus-scenen på Øyafestivalen fredag ettermiddag med en øl i hånden. Men man forblir ikke trøtt lenge når Aiming For Enrike trøkker til med sin til tider ambiente musikk med gigantiske crescendoer og gåsehudlydbilder. Syv år etter sin forrige Øyakonsert svøper duoen publikum fortsatt inn i midlertidige slør av hypnotiserende rytmer før de river teppet ut fra under beina på en og kaster deg ut i en virvlende kaskade av lyd og lar publikum stå anpustne og smilende tilbake. Av og til kan de minimalistiske partiene føles litt i overkant repetativt og luntende, men akkurat når man merker det kastes man rett ut i en ny vortex av lyd.Det føles alltid litt rart å gå inn i mørket på festival heller enn å stå ute foran store scener, men noen band tjener veldig på stemningen en mørk og nærmest innkapslet scene byr på. Et av disse bandene er definitivt Aiming For Enrike, som supplementerer musikken med psykedeliske farger og figurer i bakgrunnen. Det hele blir til sammen en svimlende berg-og-dalbane av en musikkopplevelse som Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen tråkler sammen med stålkontroll på scena. Det meste føles litt tamt etter at man rusler ut i den blendene sola etter en slik konsert.
