Indierocklegendene Yo La Tengo er albumaktuelle med årets The Stupid World, og vi får smakebiter herfra og fra resten av karrieren. De starter konserten med den nye låta Sintra Drive Breakdown Rytmeseksjonen er stødig, mens gitaren er skurrete, vill og fuzza. Gitaren er roligere når gitarist Ira Kaplan synger. Vokalen er ganske nedpå. Trioen svever ut i støyete rock uten å miste grooven. Stockholm Syndrome har en støyete intro. Vokalen er litt stakkato og kortpustet her, men gitarspillet er glitrende.

Kaplan snakker om at de kommer til å «bringing it down», og finner frem akustisk gitar. Trommis Georgia Hubley synger. Hun har en behagelig stemme med luft i røsten. Det kommer en gitarsolo av det rolige slaget, og låte er i grunnen pen og pyntelig. Enda en rolig låt følger. Nå en duett mellom Kaplan og bassist James McNew. Låta er melodiøs med et vindskeivt gitarriff. Det er god veksling på vokaljobben, tydeligvis, for McNew synger den fengende Mr. Tough. Han har overraskende lys stemme. Kaplan korer og spiller el-piano. Det er fengende og fint, men det virker nesten som at de har lagt vokalen for høyt i toneleiet her. Denne låta er nesten dansbar og har et jazza groove. Mot slutten av låta prater gutta i munnen på hverandre på tøys.

De fortsetter med nok en godlåt. Autumn Sweater er blant deres mest kjente låter, og jeg kjennner den igjen på synthriffet i starten. Kaplan er nå på keyboard, mens McNew er ekstra trommis for denne låta. Ikke overraskende gir to trommiser mye rytmer. Synthen er svevende mens det synges rolig og melodiøst. Denne låta er finere enn jeg har beskrevet den her. Det er rett og slett en indieklassiker. Neste låt er de tilbake på normalt bandoppsett. Gitaren er skranglete, bassriffet er fett og melodien god. Kaplan har litt korte toner i vokalen, men hjelpes av de to andre på kor. Låta avsluttes med støy. Det er en støyende overgang til ny låt. Det er mye gitarstøy, hard tromming og støyete synth. Hubley og Kaplan synger. Hun har byttet plass med McNew. Vokalen er rolig, tross vill støy, rene kakafonien fra instrumentene deres.

De har en litt mindre støyende låt, der bare Kaplan tar av med gitarstøy, mens de andre holder en stødig rytme. De avslutter med en vill Pass The Hatchet, I'm Goodkind. Et bassgroove gjør at det ikke forsvinner helt inn i støyen. Ira Kaplan støyer noe voldsomt på gitaren, men det er tidvis en viss melodi i galskapen. Det er likevel rytmeseksjonen som holder taket i melodien. Vokalen er ganske intens og har en god del ekko, men stort sett bruker Kaplan over ti minutter til å ta av med støy, feedback og vrengt lyd på gitar. Dette er ikke for sarte sjeler. For meg blir denne utblåsningen litt langdryg og trekker ned helhetsinntrykket av en ellers god og variert konsert.