Foto: Lars Gunnar Liestøl

Daniel Romano gjestet Kristiansand for fjerde gang denne fredagskvelden. Konserten skulle i utgangspunktet ha foregått på Kulturhuset Kick, men ble flyttet da de gikk konkurs for en måneds tid siden. Kveldens konsert ble derfor avholdt i de litt mindre lokalene til Håndverkeren, uten at det gjorde noe i kveld da det som kunne fremstå som et litt sørgelig oppmøte på Kick tilsvarer i nærheten av fullt hus på Håndverkeren. Så får en krysse det som er av fingre og tær for at noen har mot og ork til å få liv i det som kanskje har vært Kristiansands viktigste scene for live musikk de siste 20 årene.

En del av meg tenker at det er noe nesten naturstridig at en artist av Daniel Romanos format kommer innom Kristiansand såpass hyppig. De siste årene har han gitt ut album i et så heseblesende tempo at det er vrient å holde helt oversikt, og i denne sammenhengen føles det nesten som en evighet siden fjorårets La Luna, et litt snodig konseptalbum om månen. På årets europaturné er det ikke et spesifikt album som promoteres, noe som jo for så vidt er unødvendig når han har sluppet, skal vi se, 15 (!) studioalbum de siste fem årene. Enda flere dersom en teller diverse samarbeidsprosjekter, EP-er og live album.

Med seg på turneen har han som vanlig backingbandet The Outfit. De fungerer i stor grad som kveldens husband. Bandets rytmeseksjon opptrer også sammen med oppvarmingsbandet Weird Nightmare og hele gjengen, inkludert sjefen sjøl, er med som backingband for fast medlem i The Outfit Julianna Riolino når hun gjør sitt sett. Bassist Roddy Rosetti og trommis Ian Romano (bror til hovedpersonen og Nicke Andersson anno 2002 lookalike) er med andre ord på jobb hele kvelden.



Weird Nigthmare åpner kvelden med energisk og sympatisk powerpop, ispedd det som i mine ører i alle fall høres ut som litt britpop uten at utøverne nødvendigvis ville sagt seg enig i det. Jeg skal ikke skryte på meg å ha inngående kjennskap til dem fra tidligere, men låta «Lusitania» stakk seg ut som et lite høydepunkt tross litt startvansker.

Deretter skrus det hele til et par knepp og Julia Riolino entrer scenen med The Outfit i ryggen. Et lite øyeblikk tenker jeg at en del av låtene fra fjorårets flotte All Blue kanskje hadde passet bedre med et litt, vel, lugnere band. Rett etterpå setter de i gang med en helt vanvittig versjon av «Lone Ranger» som parkerer alle tenkelige innvendinger. Det er bare å glede seg til hun kommer tilbake til Kristiansand og spiller på Vaktbua i november.



Så er det tid for hovedattraksjonen. Lyset dempes og av alle ting så er det soundtracket til Ringenes Herre som spilles mens bandet går på scenen. De setter i gang med den svært Stones-lydende «Nocturne Child» fra Cobra Poems, og deretter går det slag i slag. På scenen flankeres Romano av allerede omtalte Riolino og Carson McHone på kor og tamburin. Begge har et nærvær på scenen som er en blanding av intenst, sjarmerende og fryktinngytende, og begge blir vel så mye frontfigurer som hovedmannen. Sangene avløser hverandre uten opphold, og bandet låter massivt tross at det strengt tatt bare er en trio. Samspillet mellom brødrene Romano og bassist Rosetti er en blanding av total kontroll og helt på kanten av det remmer og tøy kan holde. Gjennomproft uten å i et eneste sekund være i nærheten av kjedelig.

Med en såpass omfattende katalog å velge fra er det ikke til å komme utenom at det kan dukke opp sanger som kan lyde noe ukjente, men hovedvekten av settet var konsentrert rundt albumene Modern Pressure, How Ill Thy World is Ordered og Cobra Poems. Det å trekke frem høydepunkter blir vrient, da det som er soleklart mest imponerende er hvordan bandet klarer å opprettholde og eskalere den vanvittige intensiteten de går ut med gjennom den timen konserten varer. Det klarer de uten at det på noe som helst vis går på bekostning av samspill, harmonier, tilstedeværelse på scenen eller noe som helst. Dersom jeg likevel må plukke ut et par høydepunkter blir det kanskje 1-2 comboen med «Roya» og «When I Learned Your Name». Det var også svært gledelig at Carson McHone fikk muligheten til å fremføre blant annet knallsterke «Hawks Don’t Share» fra fjorårets Still Life.



På plate veksler Romano mellom rock, country, psykedelisk pop og diverse andre sjangre, men live er det rock n’ roll i sin aller pureste og mest livsbejaende form. At et band i 2023 klarer å mestre en slik ur-sjanger, uten å høres retro, irrelevante eller dølle ut, er ekstremt imponerende og svært gledelig.