Foto: Terje Dokken



Om du plukket opp Helloween da Kai Hansen frontet det i 1985-86, eller fra 87 da Michael Kiske frontet dem, eller ventet helt til midten av 90-tallet da Andi Deris kom i frontposisjonen – da fikk du det du kom for på Sentrum Scene søndag. Rett og slett det beste fra tre verdener.

Når fansen av powermetal også fikk over en time med HammerFall i forkant, så var kvelden fullkommen. Svenskene spilte like mange låter som Helloween, og fikk også taket til å løfte seg med "Hammer High" og "Hearts On Fire" inkludert et besøk på scenen av Marcus Grosskopf før de gikk i garderoben for siste gang på akkurat denne turneen.



Headliner Helloween har fra slutten av 2016 hatt hele syv medlemmer. Andi Deris, Sascha Gerstner, Michael Weikath, Marcus Grosskopf og Dani Löble som er kvintetten fra 2005 og fremover til både Kai Hansen (ute fra 1989) og Michael Kiske (ute fra 1993) ble hektet på igjen til Pumpkins United på tampen av 2016. De headlinet Tons Of Rock på sin siste reis på Fredriksten Festning i Halden i 2018, og kom nå endelig til Oslo og innendørs.



Som en drøm for fansen som har vært med lenge, ikke minst når det fungerer så til de grader som det gjør både musikalsk og den tilsynelatende kjemien septetten har. De har det like gøy som oss når de står og lirer av seg «Eagle Fly Free», «Dr. Stein», «Future World» og alle de andre favorittene – stort sett hentet fra Keeper Of The Seven Keys sine to kapitler fra 1987 og 1988.

De har et nytt album ute. Helt enkelt kalt «Helloween», og som inneholder alle syv. Derfra kom åpningslåten «Skyfall» som er et bevis på at tiden har stått stille akkurat nok til at vi kjenner igjen strukturen og samtidig kan ha et ben i vår tid. Skrevet av Kai Hansen (Gamma Ray i mellomtiden, som jo fansen vet), så er «Skyfall» et over 12 minutter langt epos for oss fans som fremdeles plukker frem «Halloween» (drøyt 13 minutter lang låt fra Keeper Of The Seven Keys Part 1 fra '87) og «Keeper Of The Seven Keys» (også drøye 13 minutters låt fra Keeper…Part 2 fra ’88) for å mimre.



Det ble tre nye låter på Helloween søndag og alle var velkomne fra albumet som har blitt over to år gammelt allerede (konserten i Oslo var også utsatt og utsatt igjen grunnet både Covid og konkurs hos promotøren). «Mass Pollution» er en tøff og passe aggressiv låt, mens «Best Time» er en allsangvennlig låt i powermetal-sjangeren som Helloween regjerer stort i fremdeles.

Den virkelige rosinen i pølsa for den eldste fansen kom da Kai Hansen tok posisjon midt foran og tok en utsolgt sal til 1985 og gjennom Walls Of Jericho-klassikere på rad og rekke i et medley; «Metal Invaders», «Victim Of Fate», «Gorgar», «Ride The Sky» og til slutt «Heavy Metal (Is The Law)». Nydelig banalt, og helt topp. Og stemmen til Kai Hansen holder også!



Det samme kan definitivt sies om Michael Kiske. Han var bare 18 år da han frontet Helloween fra 1987, og det betyr at han «bare» er 55 år i 2023, for øvrig 10 år yngre enn Bruce Dickinson og 17 år yngre enn Rob Halford som opererer i samme bransje og i samme toneleie. Uansett er det imponerende å høre at han fremdeles kan ta «Eagle Fly Free», «Future World» og avslutningen «I Want Out» helt i taket som før – akkurat slik vi kunne håpet at det ville låte.

Vokalist fra 1993 Andi Deris (59) holder også koken, og er en humørklatt å ha foran. Det ble lite fra hans epoke fra 90-tallet søndag, selv om det er mange godbiter å potensielt hente der også. Uansett fikk vi «Power» der publikum nesten nektet å gi seg med allsang på slutten, og en nedtonet versjon av «Forever And One (Neverland)» i duett med Kiske. Snakk om forbrødring!



Helloween droppet «Save Us» i Oslo, men konserten strakk seg til to timer likevel – med «Keeper Of The Seven Keys» i all sin prakt før vi fikk store oransje ballonger over oss (egentlig mest irriterende) og «I Want Out» før festen var definitivt over.

Men det hadde vært en overbevisende forestilling på en scene de ikke har spilt siden 1994, og hele 30 år etter Helloween var i Norge for første gang, 16. september 1993 på Rockefeller. Da var det bare bråk og dårlig stemning, Michael Kiske var på vei ut av bandet og de hadde levert sin svakeste plate i hele katalogen; «Chameleon».

Ganske nøyaktig 30 år senere er situasjonen annerledes. Det er god stemning, gutta selger ut og de kan fremdeles levere akkurat det fansen vil ha.

Og de fikk vi virkelig.