Foto: Uwe Henning
Færøyingen Ásgeir har endelig kommet til Norge og spilte sin første konsert her i landet på Lille Ole Bull-scenen i Bergen. Kveldens rundt 120 gjester ønsket Ziska og hans to bandkamerater hjertelig velkommen og sørget for en rolig og solid start på hans norgesturné.
Marius Ziska er en av de mest kjente færøyske popartistene, som også har begynt å gjøre seg bemerket i Danmark. Det sies ofte at han pakker den færøyske naturen inn i musikk. Denne kvelden i Bergen formidlet han sine færøyske ord på en måte som også nordmenn kunne forstå.
Han prøvde å oversette sangtitlene og forklarte kort intensjonen. Sangen Klovin fra hans siste album RÚM handler om å være splittet i hverdagen. «Har vi ikke alle diagnosen å være litt schizofrene?» spøker han. I denne sangen eksperimenterer musikeren mer med elektroniske lyder, spesielt i stemmen, og presenterte dermed et mindre typisk Ziska-lydbilde.
Sangen Nærveran minner igjen mer om færøyingenes lett melankolske popballader. Han synger om om kunsten å leve i nuet. Akkurat den låten var egentlig aldri ment å bli en hit, men noen ganger har man ikke kontroll over det: «Jeg spilte sangen på en fest hjemme, og RÚV (statskanalen) tok opp lyden. Jeg visste ikke at de ville spille sangen etter det på radio, og at den faktisk var så vellykket,» sa Ziska.
En annen litt eldre låt som topper strømmetallene er Silvurlin. Begynnelsen hadde noe fra Fever Ray, men den mistet raskt sin pulserende elektriske effekt og ble deretter en typisk Ziska stille søndagsklassiker. Denne sangen er Ziskas absolutt beste verk og sammenligninger med Ásgeir er med rette gjort her.
Marius Ziska er ikke den ekstremt høylytte elektronikkfyren. Musikken hans gjenspeiler musikalsk de myke og rolige sidene ved øylivet og det burde konsertrommet også gjenspeile. Dessverre var omgivelsene litt upassende. De røde myke stolene og teatralske innredningen krasjet med den musikalske atmosfæren.
Selv om man kunne føle kraften bak det instrumentelle, savnet man det visuelle. Trommer fra datamaskinen gir ikke samme konsertopplevelse som et ekte trommesett. Konserten var solid, men sceneteknisk er det fortsatt rom for forbedringer for å formidle Marius Ziskas sfæriske musikk.
