Foto: Stian Schløsser Møller

Charley Crockett (39) fra Texas er en av de hotteste countryartistene nå, og har utgitt et dusin album på bare åtte år. På et fullsatt Cosmopolite i Oslo briljerte han og hans fire dyktige musikere, kalt The Blue Drifters. Det var steelgitar overalt, bassisten spilte både akustisk og elektrisk, elgitaristen overbeviste med sine twangy soloer, og keyboardisten koret og spilte ellers mye trompet og litt trekkspill. Crocketts stemme er stor og malmfull, slett ikke ulik Merle Haggards.

Publikum, som talte mange unge, men ganske få med cowboyhatter, var med fra første tone og ga stormende jubel til nesten alle de 29 (!) sangene som ble spilt i løpet av drøye halvannen time. Hele 8 var fra det siste studioalbumet, The Man from Waco. 29. september kommer for øvrig Live from the Ryman, innspilt i countrymusikkens berømte konsertlokale i Nashville.



Bandet entret scenen til spaghettiwestern-toner og spilte cowboysangene Run Horse Run (med mariachitrompet) og Cowboy Candy, der Crockett lagde whoop-whoop-lyder. Mer tradisjonell country fulgte på Just Like Honey, som burde ha blitt en hit (Han har ingen ennå).

Crockett har hyllet forbildet James Hand med et album (2021) og spilte to låter fra det. Hand var en obskur, men respektert countryartist som levde fra 1952-2020. Før disse sa han endelig noe til publikum. Ellers må jeg si at første halvdel av konserten var noe heseblesende. Det var ikke mye tid til applaus mellom sangene, og Crockett sa knapt et takk.

Men etter hvert begynte han å fortelle. Selv om Crocketts tekster egentlig sier det vi trenger å vite. The Man from Waco er storytelling av høy rang, komplett med trompetsolo og elegant tremologitar-intro. Versjonen av Buck Owens' Act Naturally var imidlertid rein planking.

Vi fikk en lang introduksjon til The Valley, der han fortalte om oppveksten i Rio Grande-dalen i Texas og Louisiana og at han regner seg som en visesanger. Folk jublet allerede på introen til Welcome To Hard TImes. Crockett danset sidelengs under trompetsoloen på Ain't Got No Time To Lose. Det var allsang fra første tone på Tanya Tucker-låta Jamestown Ferry.



Nå tok konserten virkelig av! Crockett og bandet spilte for aller første gang Link Wray-låta Juke Box Mama fra 1971. Dette er soul og r&b. Så ble det elektrisk Texas-blues på T-Bone Walkers klassiker Travelin' Blues og hans egen A Stolen Jewel. Nå hadde han byttet ut kassegitaren med en banjo som han spilte på som en rytmegitar.

Med elgitar spilte Crockett rytme på høydepunktet Trinity River, der trompetspillet er swingjazz og han tok vokalen helt ut på slutten. Flere blueslåter fulgte og så til slutt western swing på Goin' back to Texas.

Men publikum trampeklappet, og ble belønnet med ekstranumre. Han spilte en solo All The Way From Atlanta før bandet kom inn igjen på Tom T. Hall-klassikeren That's How I Got To Memphis og hans egen I'm Just A Clown.

For en konsert! Den var variert og velspilt, stemningen var på topp hele tida og Charley Crockett ble etter hvert smørblid og pratsom.