Foto: Julia Marie Naglestad

Rundt førti minutter etter dørene har åpnet begynner allerede en utsolgt Sentrum Scene å fylles opp. Et mylder av vennegjenger som ikke helt vet hva den ene musikkglade kompisen har dratt dem med på, og hardbarka fans som vet akkurat hva de har i vente står spente mens vi vugger fram og tilbake til bakgrunnsmusikken som dundrer over det yrende folkehavet. Etter selv å ha gått glipp av de Amsterdam-baserte tyrkerne da de spilte på Primavera i 2022, står jeg klar for å se hva hypen egentlig dreier seg om. Nå, etter rundt en og en halvtime med Altin Gun skjønner jeg at all prising er vel verdt det.

De psykedeliske rockerne lar vente på seg der de spankulerer ut på scenen først rundt halv ni, men all venting er forlengst glemt i det «Rakiya Su Katamam» runger ut av høytalerne. Allerede fra første låt er det tydelig at dette absolutt ikke er en sittekonsert. Her skal det knipses, vugges, hva enn som får din dansefot til å rykke. Har du ikke et snev av nakkesleng i det du går ut dørene fra denne konserten, er det rett og slett noe galt med deg.



Festen fortsetter med blant annet «Vay Dunya», «Su Siziyor» og «Canim Oy». Altin Gun skifter sømløst mellom låtene der de serverer gull etter gull fra deres musikalske bibliotek. Etter et par låters oppvarming viser virkelig publikum at de stiller sterkt i kveld, da en på opptil flere låter kan høre snev av allsang. På «Goya Dunya» tillater bandet seg til og med å dempe vokal slik at publikums harde kjernes røst får dundre ut i refrenget. Og det er ikke bare bare når Altin Gun tross alt serverer musikk på et annet språk.

Det er tydelig at i kveld trolig også blir et konsertminne for bandet selv som kommenterer at de ikke er vant til å ha såpass til publikum og utveksler flere smil seg imellom i løpet av konserten. De seks musikerne gjør ikke mye ut av seg annet enn å være både sjarmerende ydmyke og selvsikre der de gjør sitt på scenen. Likevel gjør de nok for å ha publikum i sin hule hånd gjennom vokalist Merve Dasdemir sin koselige småprat i de få pausene og at de alle uttrykker genuin glede for det de gjør. Og selvfølgelig gjennom å servere knakende god musikk.

Kvelden koker videre med både «Yuce Dag Basinda», «Doktor Civanim» og «Badi Sabah Olmadan». Om jeg trodde fransk musikk var der forførelsen lå har jeg tydeligvis enda ikke dukket langt nok ned i den tyrkiske undergrunnen. Den sensuelle sammensetningen av gammel psykedelisk rock og moderne elektronisk pop, såklart med en god dose synth og kjernen i tyrkisk folkemusikk, er til å bli bergtatt av.



Etter nesten en og en halv time takker Altin Gun plutselig for seg til publikums store skuffelse, bare for å komme tilbake like etterpå for å gå ut på topp med slageren «Supurgesi Yoncadan». Få forlater nok det klamme dansegulvet som topper seg under sistnevntes forførende synthbølger uten et stort smil om munnen, inkludert undertegnede, og det er bare å glede seg til neste gang for dette skal definitivt gjentas.