Foto: Terje Dokken
For 10 år siden takket et av Norges beste liveband for seg. Djevelens orkester kjente seg derimot ikke helt ferdig med scenen, og i september i år var oljefateventyret i gang igjen til flere generasjoners glede. Kaizers Orchestra har nemlig klart å holde seg i live siden de bergtok Norge med Ompa til du dør på starten av 2000-tallet. Både gjennom dedikerte fans som har holdt ut fra starten av og nye generasjoner som har fått servert orkesteret på pappas gamle platespiller eller som gjenganger på hjemmefest etter klokka tikker 02 på natta.
Det fysiske beviset på at folk fortsatt er med er 14 utsolgte konserter i Norges fire største byer, som røk av gårde på minutter. Etter en liten, eller lang ifølge gitarist Geir Zahl, pause etter startskuddet på hjemmebane er Kaizers Orchestra ikveld klar for å innta Oslo med storm for runde nummer to. Så fort de inntar scenen litt før klokka ni beviser sekstetten fra Bryne for fullt at de fortjener sin hardbarka fanskare.
En time før førstemann entrer scenen står publikum som sild i tønne og venter i spenning på heltene sine. Hver gang bakgrunnsmusikken gir et snev av pause går applausen over den yrende folkemengden, og skuffelsen er stor da musikken igjen begynner å spille. Plutselig går scenen derimot i svart og lyden av flymotor og sirener brer seg over salen, før tunge fotskritt rister i bakken. Jubelen som så sprer seg når Helge Risa slår på pumpeorgelet etter å ha spankulert ut på scenen med gassmaske og stresskoffert er nok til å sprenge trommehinnene til de fleste.
Før vi vet ordet av det er resten av orkesteret ankommet scenen og «Ompa til du dør» runger ut av både høyttalerne og publikum. Her er det allsang fra første strofe. Og mens frontmann Janove Ottesen spør oss om vi vet «kva vi har i vente» er det ingen tvil om at svaret er et maktspill av en konsert.
Kvelden dundrer, bokstavelig talt der de slår opp og ned på oljefatene sine, videre gjennom Kaizers musikalske arsenal. En kunne kanskje forklart det som at de beveget seg mesterfullt mellom de store slagerne og mer skjulte favoritter, men skal en tro dette publikummet er hver låt like god som den forrige. Alt fra «KGB» til «Tusen dråper regn» til «Aldri vodka, Violetta» til «Resistansen» runger nesten like godt ut av publikum sine lunger som fra Ottesens. Til og med da de unner seg selv å ta en personlig favoritt med «Philemon Arthur & the Dung» er publikum fullt og helt med på den også til Kaizers takknemlige overraskelse.
La oss forresten ta en prat om Janove Ottesen. En mer karismatisk energibombe av en frontmann tror jeg en skal lete lenge etter, både på norsk og internasjonal grunn. Hver bidige bevegelse han gjør følges av folkehavet til punkt og prikke. Ber han om stillhet blir det tyst. Hinter han til tomrom i låten som må fylles svarer publikum til lungene skriker. En slik publikumskontakt er noe kun legender i spillet besitter, og det er fullt fortjent.
Dette betyr derimot ikke at resten av Kaizers Orchestra lener seg på Ottesen. Om det så er musikkgleden som skinner ut av trommslager Rune Solheim, det mystiske rollespillet Risa driver med bak pumpeorgelet sitt, eller søskenkjærligheten gitaristene Zahl og Terje Winterstø Røthing utstråler der de leker med hverandre på scenen, er det noe i hvert enkelt medlem som fanger blikkene våre. Det er også få som kan gjøre kontrabass så tiltrekkende som Øyvind Storesund.
Energien hele orkesteret utstråler er til å ta og føle på for oss i publikum. Til og med oppe på galleriet er det vanskelig å sitte rolig på stumpene mens vi speider ned på det klamme, dansende folkehavet foran scenen. At de klarer å holde samme nivå fra start til slutt i over to timer på en konsert er imponerende i seg selv. At de har klart det på 14, og skal klare det på 14 til, hele fire runder, er legendarisk. Som Ottesen også anerkjenner er de klar over at dette er et maraton, men som han poengterer betyr dette bare at de starter på 100% og øker derifra.
Da Kaizers Orchestra til slutt er nødt til å takke for seg etter encore med «Hjerteknuser», «Begravelsespolka», «Maestro» og «170» er det ingen i salen som er klare for å gå. Alle gode ting må dessverre derimot ta slutt, og etter å ha sunget med hele kroppen, hjertet og til slutt ballene, slik Kaizers humrende ordlegger seg, synger de seg selv ut med «Die Polizei». Når en har hatt en hard treningsøkt trenger kroppen nedtrapping for å roe seg ned, som er en god metafor for hva «Die Polizei» er for sjelene våre etter en slik maktprøve av en konsert. Lenge etter at sekstetten har gått av scenen runger fremdeles sistnevte låts refreng ut i publikum, og det er tydelig at dette er en kveld vi alle sent vil glemme.
