Foto: Henrik Årby

Det eksperimentelle rockebandet Xiu Xiu overrasker stadig med sitt intime og ofte fryktinngytende lydbilde. Sist gang de spilte i Oslo, var på Revolver i 2012, og siden den gang rukket å gi ut en rekke album.

Belleville var den perfekte scene for dem. Musikken til Xiu Xiu er såpass direkte at det føltes ut som en intimkonsert. Hver lyd, fra trommestikker som plukkes opp til hvisking fra bandmedlemmene var med på å forsterke opplevelsen av dette.

På Xiu Xius nyeste utgivelse Ignore Grief er lydbildet mørkt, forvrengt og blander inn skrekkelementer som fremhever tematikken om ulike uanstendige temaer. Derfor var det litt overraskende at hele konserten foregikk med lyset på over scenen. Man kan forstå at dette ikke er scenen bygget for store lysshow og strobelys, men hadde konserten foregått i et mye større mørke, ville det gjort seg så mye bedre.

Selv om det ikke direkte kan plukkes ut enkeltøyeblikk som var direkte kjedelige, var noen av de roligere låtene altfor korte. Når da bandet hadde tydelige pauser mellom låtene uten noen form for interaksjon med publikum eller hverandre, ble inntrykket noe dempet. Hadde de flytet mer inn i hverandre med overganger, hadde det kanskje gjort seg bedre.

Disse roligere, gitardrevne øyeblikkene, drevet av reverb og følelsesladet synging av Stewart befant seg også blant brutale dykk i undergrunnen, som Girl with Basket of Fruit. Det fungerte greit nok, men som sagt, ville det ha vært bedre om ikke pausene mellom stemningsleiene på låtene var så tydelige som de var.

Uansett, gjorde Jamie Stewart, Angela Seo og David Kendrick en kjempejobb i å dra publikum inn i en boble. Trommeslager Kendrick som nå er blitt et fullverdig medlem av bandet, vekslet mellom tunge og truende slag, som på Dracula Parrot, Moon Moth der han gikk over i et høygir som virkelig viste fram spennet hans.

Xiu Xiu har for det meste et elektronisk lydbilde som er så forvrengt at du ikke alltid hører instrumentene i bakgrunnen. På denne konserten, gikk de for et mye mer organisk og instrumentbasert utgangspunkt, med bruk av bjeller (Fabulous Muscles), fløyte, gong og en groan tube (lydrør). Slik var det alltid spennende å se hva de kom til å gjøre videre.

Stewarts eksepsjonelle vokalutrykk ristet hardt i kroppen, med såre tekster, blant nådeløse skrik, som på Ian Curtis Wishlist.

Selv om Xiu Xiu holdt seg i et noise/art-rock territoriet, der lydbildet overgikk melodier, var et av gårsdagens absolutt største unntak Rumpus Room, der bandet avsluttet i et synkronisert slag på symbalene. Konserten nærmet seg slutten, og det var her hvor det virkelig føltes ut som bandet nettopp hadde avdekket potensialet for noe enda større.

Vi fikk definitivt en storslagen avslutning (før encore) med Girl with Basket of Fruit der bandet var i storform og gikk fullstendig inn for å ikke spare på ett gram energi. Det var så oppsugende at konserten gjerne kunne ha vart enda lenger, spesielt når det kun var et fåtall av slike numre.

Selv om konserten var full av mindre øyeblikk med minimalistiske låtvalg, var det de større låtene som involverte hele bandet mer aktivt som virkelig satte inn støtet. Hadde de også dempet lysene, ville dette satt stemningen ytterligere - men alt i alt fungerte det meste i deres favør. Vi får håpe det ikke går elleve år til neste gang de kommer tilbake til hovedstaden.