Foto: Anne-Marie Forker
De fleste skulle kanskje trodd at Inhaler er ganske ferske i spillet, men den irske kvartetten har holdt på siden 2012. Offisielt tok de derimot sin tid med å debutere da første singel kom i 2017, og debutalbumet lot vente på seg helt til 2021. Siden den gang har de høstet gode kritikker, og det vanskelige andrealbumet Cuts & Bruises ble stort sett kritikerrost som en solid oppfølger. Som oppvarming for både Pearl Jam og Kings of Leon, i tillegg til å ha spilt store og små festivaler som blant annet populære Glastonbury, har Inhaler lagt et godt grunnlag for å bli det neste store innen poprock scenen.
Med en kanskje halvfull Rockefeller og kun tre-fire rader foran scenen med blodfans ser det derimot ikke ut til at mange helt har fått øynene opp for firkløveren enda, i alle fall her i Norge. Etter en solid oppvarming fra energibomben Nieve Ella, som er Y2K-trenden kroppsliggjort og vanskelig å ikke la seg sjarmere av, kommer Inhaler til slutt spankulerende ut på scenen rundt klokka ni. Uten noe særlig introduksjon kjører de rett i gang med første låt «These are the days» fra deres andre album Cuts & Bruises.
Det som følger er en liten times pre-konstruert medley av rockens største klisjeer. Inhaler gjør akkurat det en forventer av dem sjangermessig fra den røyklagte scenen og epilepsianfall av et lysshow, til de flørtende øyeblikkene mellom vokalist Elijah Hewson og publikum, og et band som ser ut som de er litt for kule for å være der rett og slett. Hewson er også forresten sønnen til Bono, og inspirasjonen fra faren er tydelig hørbart og visuelt i hele Inhaler. Alt er i teorien perfekt der de dundrer gjennom sine største slagere, men i praksis er det noe som mangler.
Imens U2 kan tillate seg å lene seg tilbake på en slik til punkt og prikke planlagt konsert etter godt over 40 år i spillet, forventer en dessverre fra Inhaler i oppstartsfasen hakket mer sjel. Låter som «When it breaks», «Who`s your money on?(Plastic house)» og «If you`re gonna break my heart» flyter over i hverandre og kunne like gjerne vært samme låt, der den irske kvartetten gir få pustepauser mellom låtene kun til gitarbytter eller at Hewson skal spytte ut et par klisjeer som «hvordan vi føler oss ikveld» eller «denne er for Oslo».
Konserten føles litt ut som den er over før den har startet, og etter encore med «Just to keep you satisfied» og «My honest face» føler en ikke at en kjenner den irske kvartetten noe særlig bedre enn det en gjorde fra før av, som er ikke særlig godt. Kanskje er undertegnede rett og slett bare blitt for gammel til å la meg sjarmere med et voksent hjerte som er vanskeligere å smelte, og har rukket å sett bedre versjoner av dette å beklageligvis sammenligne Inhaler med, som gjør det vanskelig å falle for klisjeene flere i publikum ser ut til å spise opp.
Den unge firkløveren burde nok bruke litt mindre tid på å fylle sine forløperes fotspor og heller bli bedre kjent med seg selv, for at vi i publikum skal kunne lære å kjenne dem nok til å feste navnet til hukommelsen. Heldigvis er de unge og har en lang vei å gå, så det er fortsatt mulig å håpe at de i framtiden vil klare å skape sitt eget navn og unngå å gå tapt i poprockens store smeltegryte.
