Foto: Stian Schløsser Møller
En solid frontmann gjør det ofte lett å glemme at det finnes en haug med dyktige musikere i bakgrunnen også. Noe Black Country, New Road for fullt beviste i fjor da de plutselig befant seg uten en vokalist etter at Isaac Wood forlot bandet. Da var det bare å hive seg rundt, scrappe det gamle materialet, og lage helt ny musikk å fylle utsolgte konsertarenaer og festivalscener med. De som forventet å endelig oppleve et av fjorårets beste album, Ants From Up There , live ble nok dermed smålig skuffet da bandet annonserte at ingen gamle slagere ville pryde scenen deres. Produktet som i stedet ble servert var Live at Bush Hall, et sterkt bevis på at britene ikke har tenkt å gi seg med det første.
Black Country, New Road ble dannet i 2018 i Cambridge, og har siden den gang etablert seg som en kraftig kultfavoritt. Noe som vises godt i dagens publikum. Polske Aga Ujma varmer opp en ganske så full Cosmopolite scene en liten time før sekstetten går på scenen. Det at salen er knusk stille mens hun klimprer på sitt harpe-lignende instrument og bergtar oss alle med sin lyse vokal sittende midt på scenen alene, viser allerede at her er det en gjeng som er på plass for musikken og ikke for småpraten. Da Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart» runger ut av høytalerne litt over klokka ni står applausen høyt mens Tyler Hyde, Lewis Evans, Georgia Ellery, May Kershaw, Charlie Wayne og Luke Mark spankulerer ut på scenen.
Ingen intro behøves da konserten har vært utsolgt siden juli, og publikummet som nå står som sild i tønne vet godt hvem de er her for å se. Britene kjører rett på med «Up Song», åpningslåta fra Live at Bush Hall, som er en kraftfull kjærlighetserklæring av deres solide vennskap i tillegg til å være et perfekt farvel til det som var BC, NR med Isaac Wood. Når hele gjengen i fellesskap synger «look at what vi did together, BC, NR, friends forever» er det nesten litt tårevått og følelsen av kameratskapet sekstetten har er til å ta og føle på og brer seg ut til oss i publikum som får følelsen av å være hjemme. Følelsen av å høre til. Og det er akkurat denne følelsen som gjør det vanskelig å ikke bli blodfan om en først har bitt på Black Country, New Roads agn.
For selv om dette er en knakende god konsert, er det ikke for enhver Ola eller Kari Nordmann. Det Black Country, New Road serverer er eksperimentelt og beveger seg en plass mellom musikal, jazz, postpunk og folk, hvor en kanskje må være litt over gjennomsnittet interessert i musikk for å få ørene opp for dem til å begynne med. I tillegg er det lite å se på scenen, selv om enhver musikknerd nok vil ha det vanskelig med å ikke gape over deres musikalske talent der de klimprer på instrument etter instrument.
Det henger en slags ydmykhet og følelse av å ikke ønske å ta plass over hele Black Country, New Road. Vanligvis ville det kanskje vært vanskelig å holde på publikum i nesten en og en halv time uten et naturlig blikkfang, men sekstetten har en slags sjarmerende jordnærhet hvor musikken rett og slett er nok til å ta plassen for dem. Likevel hadde det ikke skadet å leke seg litt på scenen, i ny og ne.
Konserten fortsetter å flyte mellom ny, upublisert musikk og resten av Live at Bush Hall. Istedenfor å velge en til å ta over vokal for Wood, delte de alle seks heller ansvaret mellom seg og neste mann ut til å skinne er May Kershaw bak pianoet. Hun har en slags sart vokal som utleveres med en kraft under «The Boy» som gjør det vanskelig å ikke måpe over talentet hennes, som forresten er en gjentagende følelse generelt sett etter at hvert av medlemmene får skinne en etter en gjennom repertoaret av blant annet «Across the Pond Friend», «Laughing Song» og en nedstrippet versjon av «Turbines/Pigs».
Etter å ha opplevd Black Country, New Road på årets Roskilde med litt tekniske problemer og en altfor stor scene som spiste dem opp litt, var det deilig å oppleve dem i deres rette element. For selv om Black Country, New Road er kritikerroste og fortjener enhver headliner plass er pakken de serverer mer passende på den lokale brune puben med sjanti-stemning enn på Telenor Arena. Sørg dermed for at du i fremtiden opplever dem som dette; intimt, selvsikkert og omfavnet av hardbarka fans som alle gjorde dette til en real feiring av vennskap og genuin musikkglede.
