Foto: Lars Gunnar Liestøl

En avklaring: David Eugene Edwards er en av mange artister jeg lenge har tenkt at jeg burde bruke mer tid på, men som jeg av ulike årsaker aldri har klart å prioritere skikkelig i hverdagskverna med alle sine nødvendige gjøremål, samt mer åndsfattig atspredelse som doomscrolling, Football manager 19 og det viktige sjette gjensynet med Deadwood. Det skal understrekes at han på ingen måte er helt ukjent, og spesielt et par av platene til 16 Horsepower har jeg hatt stor glede av. Samtidig føles det som en så omfattende katalog med nevnte 16 Horsepower, Wovenhand og årets gode, men svært strenge, Hyacinth hadde fortjent enda mer fordypning. Likevel føles det som tett på obligatorisk oppmøte når en artist av dette formatet stopper innom Kristiansand på en spesielt forblåst høstkveld.

I månedene før konserten var det knyttet litt spenning til hvor den i det hele tatt skulle foregå, da den som mange andre ble berørt at konkursen på Kick for en stund tilbake. Et tidligere Marinelager et lite stykke utenfor byen var kanskje ikke en åpenbar løsning på papiret, men det viste seg å være et ypperlig valg for kveldens sanger om ånd og endetid.


Flankert av kveldens en eneste medhjelper på elektronisk perkusjon, gitar og diverse annet, kommer hovedpersonen på scenen. Som en blanding av en litt morsk Tom Petty og Hunter Thompson. Han setter i gang med «Hutterite Mile» fra 16 Horsepowers Folklore . Et svært lydhørt publikum klappet høflig på kanten til avventende, og det er nesten så en kan mistenke at kombinasjonen av Edwards mystiske og på kanten til genuint skremmende fremtoning på scenen, den blytunge elektronika/folk/gammelkristne/messende (stryk det som ikke passer) musikken og et religiøst og mytisk tekstunivers gjør at deler av publikum sitter litt på kanten av stolen.

Den neste halvannen timen får vi servert nesten samtlige låter fra Hyacinth, ispedd en fem- seks spor fra diverse Wovenhand og16 Horsepower. utgivelser For min del er det vanskelig å trekke frem høydepunkter fra hovedsettet da det fremstår som et massivt stykke musikk, på samme vis som jeg synes årets soloalbum også til dels gjør. De gamle låtene er også i stor grad tilpasset lydbildet til de nye låtene. Effekten er at det i lange strekk føles som altoppslukende og nesten hypnotiserende, spesielt når en legger til at Edwards bruker tiden mellom sangene på å gestikulere og messe på noe jeg mistenker er en eller annen form for amerikansk urfolkspråk (her jeg på syltynn is, så korriger meg gjerne). Hos en artist med mindre karisma kunne dette fort endt opp i fullstendig komikveld, men at mannen som deler av oppveksten var på veien med sin forkynnende bestefar har kontroll på de karismatiske elementene er det ingen tvil om.



Etter obligatorisk, og denne gangen mindre avmålt, trampeklapp og jubel får vi to ekstranummer. Først en særdeles animert utgave av «Horse Head Fiddle» og deretter en nydelig utgave av «Whispering girl».

En ting som tidvis trakk ned opplevelsen var at lyden, i alle fall der jeg satt, i perioder var noe rotete. Det er egentlig ikke så rart når alle elementene i lydbildet har store mengder klang, utenom en tidvis ganske spiss nylonstrenggitar. Samtidig var dette såpass forbigående at det ikke preget kvelden i veldig stor grad.

Alt i alt var dette en svært solid seanse, selv for en delvis uinnvidd som meg. I en verden som fremstår som stadig mer kaotisk og full av elendige nyheter er det godt å vite at et eventuelt soundtrack til endetiden er godt ivaretatt.