Foto: Tina Løvås
Etter jeg ikke rakk å få med meg Deki Alem på årets Roskilde er jeg i kveld mildt sagt spent på å dykke ned i den svenske undergrunnen og forstå hva hypen rundt den mystiske tvillingduoen dreier seg om. Det er nemlig utrolig lite informasjon å komme over, selv om brødrene Sammy og Johnny Bennet lenge har vært kjente navn på den svenske rap-scenen. Under navnet Bennet har de blant annet vunnet Årets nykommer under den svenske Spellemannsprisen i 2017 og slapp i 2020 debutalbumet OCH DU HETER. I fjor debuterte de på nytt i ferskt format med singlene «Razor» og «Wet Paint» under navnet Deki Alem og er klar for å tråkke ut av undergrunnen og inn i det internasjonale strobelyset.
Selv som månedens utvalgte konsert i Natt og Dag, en fullpakket festivalsommer og oppvarming for selveste Gorillaz virker det dog som hypen ikke helt har nådd over svenskegrensa enda, noe som reflekteres da det til og med er et par svensker som fyller opp Parkteateret scene i kveld etter flere hender rykker opp etter spørsmål fra brødrene om «det finnes noen svensker i huset». Med kun nedre del av Parkteateret åpent snakker vi ordentlig intimkonsert, men den lille håndfullen som har møtt opp skal vise seg å være mer enn nok for å lage liv.
Foto: Tina Løvås
Deki Alem kjører rett på rundt ti på halv ni med «Act Nice», «Razor» og «Leave me alone». Det er energi fra første strofe og hodenikkingen bølger seg raskt over den yrende folkemengden. Med sin lekne drum og bass paret med mer rå og grumsete post-punk og grunge elementer er dette som forventet en konsert det blir vanskelig å stå stille til. Som om ikke musikken i seg selv var nok til å rykke i dansefoten oser også Bennet-brødrene energi der de glider og hopper fram og tilbake mellom hverandre på scenen.
Svenskene kjører et hardt sett, men rekker i de få pustepausene å få en dialog med publikum som skaper en kobling mellom oss og dem, hvor en genuint tror på dem der de takker og bukker for at de får lov til å spille for oss. På null komma niks har de oss alle i sin hule hånd.
Kvelden ruller videre med både innslag fra fjorårets EP Among Heads som «Wet Paint», «Undercover Ecstasy» og «Bad Education», og låter fra årets EP Fluent Stutter som «Only Wit U» og tittellåta «Fluent Stutter». På sistnevnte kutter de også lysene og serverer et epilepsianfall av et lysshow der de hopper inn og ut av synsvidde. Det er et forsåvidt enkelt show kun båret av dem selv, trommisen deres og lysspill, men lavmælt er verken de eller musikken de serverer.
Foto: Tina Løvås
Fokuset på å servere toppkvalitet vises også da mikrofonen til den ene av brødrene stopper å virke under populære «Shadowman», og istedenfor å bevege seg sømløst videre starter de like gjerne hele på nytt igjen da de “ikke skal gi publikum noe teknisk krøll på deres konserter”.
Etter «Main Character», «Turnaway» og «Chikken At the Mall» har de fleste rukket å bli litt varme i trøya, men før den første svettedråpen faller var det plutselig over. Det var kanskje forventet å bli en kort konsert ettersom Deki Alem debuterte i fjor og ikke har rukket å slippe mer enn to EP-er enda, men en tre kvarters headliner konsert føles likevel noe bittert. En hadde kanskje trodd at de hadde noe ny musikk å tease i lomma eller at de eventuelt fyller opp med noe fra deres tidligere prosjekt, dog det er forståelig at de vil holde seg til sitt nye konsept, istedenfor å måtte kjøre «Shadowman» en gang til i encore. Selv om det er en absolutt slager.
For det meste er det en god ting å etterlate publikum lysten på mer, noe jeg iallefall er etter en kveld med Deki Alem, men en viss følelse av tilstrekkelig metthet ønsker en likevel å forlate en headliner-konsert med. Selv om duoen har alt som trengs for å nå stort gjør det manglende arsenalet at de fortsatt føles som et oppvarmingsband, og hadde nok hatt godt av en oppvarmingsartist for seg selv for at konserten for oss i publikum skal føles verdt pengene. Likevel gleder jeg meg til å følge med på fortsettelsen, og Deki Alem er absolutt et navn verdt å merke seg.
