Foto: Terje Dokken


Var du ikke heldig nok til å få med deg den franske magien som er Pomme denne søndagskvelden, legg det til i din bucketliste med en gang for en kveld du i fremtiden sent vil glemme.

Jeg er visst ikke den eneste som blir sjarmert ned i senk av kjærlighetens språk, da køen strekker seg langt rundt kvartalet på Olaf Ryes plass når dørene åpner klokka sju. Franske Claire Pommet, bedre kjent som Pomme, har oppnådd suksess og kritikerros i hjemlandet, men har tydeligvis også klart å nå ut over landegrenser siden hun debuterte i 2015 med sin chanson infusert av pop og folk-rock elementer. Et utsolgt Parkteater står spente for å se hva 27-åringen har å by på.



Som oppvarming står mer fransk på menyen med Thx4Crying; sart elektropop båret av en solid up-and-coming artist. Mye gjør han ikke ut av seg på scenen, men et lite, ydmykt smil her og der, og genuin innlevelse i musikken trekker oss inn likevel. Mot slutten klarer han til og med å få oss sjenerte nordmenn med på en liten dansepause, og det er ikke bare bare. Definitivt et navn å følge med på.

Men tilbake til hovedretten. Etter åpningen med «Nelly» er jeg allerede solgt. Etter en hel kveld med Pomme er jeg hardbarka fan. Pomme kan best beskrives som en storslått dose solskinn som kanskje ikke kunne truffet mer perfekt etter minusgrader og snøfall denne kalde oktoberkvelden. For selv om det ikke akkurat er gladmusikk Pomme serverer lyrisk, har hun en naturlig varme og evne til å omfavne hver og en av oss i publikum med sine melodiske harmonier og stand-up i pausene mellom. I en og en halvtime kan en glemme realitetens stress og sorger, leve i øyeblikket og bare la seg hypnotisere av Pommes sjarm og musikk.



Kvelden tikker videre med «allo», «je sais pas danser», «les sequoias» og «when i c u». Når en artist er anerkjent for sitt unike sceneshow er det kanskje noe skuffende da Pomme annonserer at kveldens show blir akustisk, med kun henne og en gitarist til å underholde. Det skal derimot vise seg å være mer enn nok til å fylle scenen, og bergta oss alle. I strobelysets eufori og kroppens lengsel etter å kjenne bass langt inne i ryggmargen, kan det være lett å glemme hvor vakkert et akustisk sett kan være av og til. Men det krever en spesiell type artist for å faktisk gjennomføre det suksessfullt.

Både under «On brulera», «very bad», «anxiete» og «soleil soleil» høres et snev av allsang, men det skal mye til for å treffe de lyse tonene plettfritt og de fleste av oss lar Pomme stråle i ensomhet. Med unntak dog av «Ceux qui revent» hvor hun tar seg tid til å lære oss refrenget, noe de fleste tydeligvis ikke trenger da allsangen treffer perfekt fra første strofe.



Noen artister er rett og slett født for å stå på en scene, en kategori Pomme definitivt faller under. Alt hun gjør på scenen føles naturlig og komfortabelt, og om det så er småpraten om at hun har så lyst på egg i morgen så hun trenger brunsj-anbefalinger mellom låtene, eller det musikalske talentet som siver ut av henne, har hun oss alle i sin hule hånd fra start til slutt.

Kvelden avsluttes med blant annet «un million», «Everything Matters» av Aurora som Pomme gjester, og et nedstrippet cover av Caroline Polacheck sin låt «Sunset». Dette er rett og slett en maktprestasjon av en intimkonsert hvor absolutt alt klaffet. Til og med de øyeblikkene hvor ting gikk galt kunne ikke vært mer perfekt, hvor blant annet «very bad» plutselig blir et rock-cover da hun må bytte ut kassegitaren med el-gitar på grunn av tekniske problemer, eller at hun tuller med autotune da det blir litt vel mye av den under "un million". Disse spontane øyeblikkene paret med det akustiske settet og koblingen som oppstår mellom oss og Pomme denne kvelden gir den en følelse av unikhet, og jeg tror ikke en sjel forlater denne konserten uten et stort smil rundt munnen og et minne for livet.