PJ Harvey på Sentrum Scene

Foto: Terje Dokken

PJ Harvey slapp I Inside The Old Year Dying tidligere i år, og hele første sett er platen i sin helhet. Før hun går på, bygges stemningen opp med en underlig støy. Bandet starter meget rolig med Prayer At The Gate. Et dudurutututu-refreng gjør låta. Det er litt mer futt i den fine Autumn Term, selv om det er en akustisk duett mellom PJ Harvey og John Parish. Mellom låtene er det fuglekvitter. Det blir med inn i Lwonesome Tonight. Låta har et pent lydbilde med en akustisklingende gitar, rolige trommer og en forsiktig, mne intens Harvey. Synth og orgel danner et bakteppe i låta. PJ synger lysere enn vanlig på de første låtene. Det gjør stemmen mer forsiktig, men det låter fint.



Seem An I er litt mer rocka . En kort og fengende låt som gradvis går over i neste låt. I løpet av overgangen blir lydbildet helt forandret. The Nether-Edge har mye trommer og orgel, og lite annet. Stemmen til Pj Harvey manipuleres så det høres ut som at hun synger gjennom vann. Litt blubb blubb her. Spennende triks, men låta er kanskje mer interessant enn god. Hun drar frem gitaren mot slutten av låta og stemmen endres til normal før låta avsluttes. Det er fullt band igjen til tittellåta I Inside The Old Year Dying. Det er godt trøkk i denne korte låta. Gitaren er lett hvinende og minner oss om at PJ kan rocke godt fra seg. Etter en overgang med fuglekvitter, roes det imidlertid ned igjen. En rolig synth starter All Souls alene, før trommene kommer inn med rytmer. PJ Harvey teller men intensiteten går opp. Hun danser rundt på scenen i en kjole som kunne vært brudekjole. En fengende låt med mye dynamikk.

Den rolige A Child's Question, August har PJ på gitar og lett støy i bakgrunnen. I overgang til I Inside The Old I Dying er det kirkebjeller. Cymbaler kommer inn og begge blir med inn i låta. Et pent gitarspill tar over og gjør låta god. August er en kort og fjong rocker. Duetten A Child's Question, July har et stort lydbilde med en gitarlyd som minner om Sigur Ròs. Det er litt trøkk i denne behagelige og fine låta. A Noiseless Noise starter meget rolig. Låta går plutselig over i raskt tempo og rockes skikkelig til med støyende gitar og fiolin. Låta roes ned igjen med bare gitar og vokal med fuglekvitter og støy i bakgrunnen. Med denne avsluttes første sett. Det er variert både uttrykk, intensitet og hvor mye det fenger

PJ Harvey tar en pause mens bandet hennes synger The Colour Of The Earth flerstemt. Stilmessig minner det om bluegrass. De får med seg publikum på klapping. Stemningen er god selv uten sjefen tilstede.



PJ Harvey kommer på igjen til Glorious Land. Den er en fengende låt som settes igang med en fanfare. Det er godt med trøkk her. Words That Maketh Murder er en fin, håndklappvennlig låt. De får med seg publikum på denne fjonge låta. Det ser ut som at Harvey spiller lyre. Det er et instrument jeg mer forbinder med Wardruna. Angelene er en mindre kjent låt fra Is This Desire?. Den er ikke akkurat en høydepunkt, men helt grei. De følger opp med enda en låt som ikke er blant mine førstevalg på plata den kom på. Send His Love To Me fra To Bring You My Love har en intens vokal og fele i front.

The Garden er ganske jazza låt med en fryktelig lavmælt John Parish på vokal i tillegg til PJ Harvey. Den veldig rolige Desperate Kingdom Of Love er kort og fin. Det blir mer liv på scenen når de spiller den punkete Man-Size En støyende fiolin topper et kontant og rocka band. Vokalen er overraskende lite intens til å være denne låta. De opprettholder trøkket med rockeren Dress. Låta holder på å forsvinne ut i støy på slutten, men de tar seg inn og avslutter. Det blir ikke dårligere steming i salen av den fjonge Down By The Water. En støyende fiolin og noe perkusjonsmoro gjør kveldens versjon spesiell.

Hovedsettene avsluttes med hiten To Bring You My Love i en lekker, ganske rolig fremføring. En trillende gitar og intens vokal er i hovedrollene. Gitarspillet minner om senere Einstûrzende Neubauten. Publikum er i ekstase og bandet bukker og klappes ut. Etter en kort pause spiller de en kort og kontant C'Mon Billy. En fengende rocker som kanskje burde avsluttet konserten. For White Chalk er for pen og pyntelig som avslutter. Lydbildet er pent, og vi får til og med se PJ Harvey på munnspill i et mellom. Låta har mye dymanikk. Det går fra helt nedpå og rolig til et greit trøkk. Likevel blir det å avslutte konserten med et lite poff i stedet for fyrverkeri.



Det er alltid en krevende øvelse å få med seg publikum på gjennomgang av en ny plate i sin helhet. Det synes jeg PJ Harvey kommer greit ut av. Jeg er derimot uenig i valg av låter i andre sett. Det er jo nesten en skam å ikke spille noe fra hennes beste plate Stories From The City, Stories From The Sea. For de som håper på annet materiale på kveldens konsert, kan jeg opplyse om at settlista her er helt lik den som ble spilt i København to dager før.