Foto: Lars Gunnar Liestøl

The Sadies startet nettopp sin europaturne og første stopp i Norge var på en av Kristiansands minste, og Norges triveligste, scener: Vaktbua på Odderøya på selveste Halloween. Eller reformasjonsdagen for våre lutheranske lesere. Bandet ble rammet av tragedie i fjor da vokalist og gitarist Dallas Good døde av hjerteproblemer bare 48 år gammel. Før han døde rakk de å spille inn albumet Colder Streams , som kom ut til jevnt over glimrende anmeldelser etter hans død.

Bandet har valgt å fortsette som trio, noe som gjør at storebror Travis Good nå har eneansvar for alt av gitar og vokalarbeid. Det føles på sett og vis som en helt riktig løsning da han tross alt har delt jobben som frontmann med sin bror gjennom bandets karriere, og det å skulle ta inn et nytt medlem i et band som har hatt samme besetning i snart 30 år kan være vrient både praktisk og emosjonelt omstendighetene tatt i betraktning.

Foran et utsolgt Vaktbua og til de døende tonene av Bob Dylans «Stuck Inside of Mobile» satt bandet i gang med «Stop and Start» fra allerede nevnte Colder Streams. Jeg skal innrømme at jeg var litt spent på hvordan det hele kom til å låte med bare en gitar og uten noen form for koringer, da dette har vært en ganske viktig del av bandets sound. Det blir selvfølgelig feil å si at en ikke savnet det, gitt årsaken til at det manglet, men storebror Good gjorde en aldeles fremragende jobb med å minimere savnet rent musikalsk. Som gitarist har han en spillestil som er like deler kontant og briljant, og på en rød Gretsch som så ut som om den hadde fått alvorlige mengder juling ble det tilsynelatende uanfektet vekslet mellom nydelige melodier, lynhurtig countrypicking og hissige soloer.

Trommis Mike Belitsky og kontrabassist Sean Dean spiller prikkfritt med største selvfølgelighet, og jeg mistenker at en nesten må ha turnert verden rundt et par tiår sammen for å levere så solid, men uanstrengt, som de gjør. Den ene gangen det faktisk fusker litt ved opptelling til en låt retter Belitsky det hele opp igjen ila et drøyt sekund, slik at hånlatteren fra den minst promilleresistente kontingenten i lokalet knapt rakk å bli hørt.



Det er heller ingenting å utsette på vokalprestasjonene, og spesielt under «Message to Belial» når Travis Good nærmest skriker ut teksten ««Rise! Up from the ashes and come back to your loved ones, we miss you so much right now» foran kveldens backdrop hvor hans bror er avbildet på det som ser ut som en propagandaplakat for surfrock, er både gåsehuden og klumpen i halsen absolutt til stede.

I løpet av de snaue 75 minuttene konserten varer blåser bandet gjennom godt over tjue låter, og det høres nærmest uangripelig bra ut settet gjennom. Spesielt de nyeste låtene fra Colder Streams høres fryktelig gode ut, men også de elleville surf/country/spagettiwestern instrumentalene gjør seg svært godt og engasjerer publikum. Når en i tillegg får høydepunkter fra hele bandets katalog, blant annet en knallsterk versjon av «Another Year Again», og det hele rundes av med Canadas nasjonalsang: «Everybody Knows This Is Nowhere» av Neil Young skal det godt gjøres å ikke være fornøyd.

Mens bandet spiller en cover av The Byrds sin cover av Carol Kings «I Wasn’t Born to Follow» slår det meg at The Sadies med sin sammenblanding av ursjangerne rock og country, i spedd doser psykedelia, bluegrass og gospel, tidvis levert med pønkens intensitet, spiller noe som må være tett på det Gram Parson omtalte som kosmisk amerikansk musikk. Greit nok at de er fra Canada, men det var The Band også, så det er ikke en gyldig innvending. Dette er mennesker som har levd med og utøvd denne type musikk brorparten livet, og som det ikke bare er for hvem som helst å gjenskape. Dersom du er i Bergen eller Oslo de neste par dagene bør du kjenne din besøkelsestid.