Foto: Sadan Ekdemir
Årets Oslo World-festival er for fullt gått av stabelen, og imens Halloween takket og bukket for seg i går lar vi på Cosmopolite mørket senke over oss en kveld til med litt alternativ tyrkisk psych-rock. Gaye Su Akyol har stadfestet seg som en av de største stjernene innen den alternative tyrkiske musikkscenen, der hun tar med seg den klassiske anatoliske rocken inn i det moderne lyset.
«We bring you peace, love and rock`n roll from Istanbul» proklamerer Akyol etter første låt på den røykbelagte scenen. Og rock`n roll skal det definitivt bli. I over en og en halv time leverer hun både nytt og gammelt fra egen katalog, i tillegg til et dypdykk i tyrkisk musikkhistorie og ulike rock cover.
Det er noe spesielt som skjer når Akyol synger. Fra øyeblikket vokalen hennes omfavner rommet er det som om den yrende folkemengden går inn i en transe, og står enten bergtatt med måpende øyne eller lar kroppen slippe fri til å følge de tyrkiske rytmene. Eller begge deler. Hun selv ser også ut til å hypnotiseres like mye som publikum av egen musikk, der det nærmest ser ut som hun kan føle og ta på instrumentalen som siver ut rundt henne mens hun danser rundt på scenen. Det er bare synd at dette ikke holder hele konserten ut.
Konserten bærer preg av å være en del av en festival og under blant annet de lange instrumentale pausene, som inngår i de fleste av låtene, er det tydelig at deler av publikum er mer opptatt av å mingle med hverandre enn å ha fokuset på scenen. Ikke det at det i disse øyeblikkene er så mye å ha fokus på heller, da Akyol kanskje til tider blir litt vel hypnotisert av egen musikk.
Selv om det også er spennende å få en leksjon i anatolisk rock med cover på cover av gamle og litt nyere tyrkiske legender, savner jeg også litt artisten Gaye Su Akyol oppi det hele. Under store deler av konserten får jeg mer følelsen av å se på et tributeband heller enn en headliner artist.
I tillegg er det øyeblikk hvor både Akyols vokal og tilstedeværelse på scenen blir noe spist opp av hennes gitarist og trommis, og med litt gebrokken engelsk oppå pratingen til deler av publikum er det noe av poengene hun forsøker å formidle i praten mellom låtene som går tapt.
Det skal dog sies at de poengene en faktisk får med seg av det hun prøver å formidle mellom låtene, der hun blant annet holder miniforedrag om den anatoliske rockens opprinnelse eller bedriver aktivisme om verdens bedritne tilstand for tiden, treffer godt. Det er også lite tvil om at vi hovedsakelig er vitne til en solid artist og et råskap av en kvinne, og helhetlig klarer hun stort sett alltid å hente inn fokuset til publikum etter at vi faller litt ut.
Litt over halv elleve er det over og publikum forlater varmen på Cosmopolite og beveger seg ut i isbelagte Oslo, med bredere kunnskap om tyrkisk kultur og en helt ok pluss konsertopplevelse.
