Foto: Stian Schløsser Møller
Etter en ok pluss oppvarming med kanadiske Olivia Lunny står et utsolgt Rockefeller klare for å ta imot den svenske Eurovision dronningen. Loreen ble først kjent i Sverige tilbake i 2004 da hun deltok i svenske Idol, og har siden vært et kjent fjes på svensk tv i ulike realityprogrammer og tv-innslag. For verden ble hun først introdusert da hun vant Eurovision i 2012 med «Euphoria», som nok er en av de mest populære låtene sangkonkurransen har produsert siden Abba med «Waterloo». I år tok hun igjen seieren med «Tattoo», og skriver seg dermed inn i historien som andre person til å gjøre dette siden konkurransens start i 1956.
Aldersspennet i den smekkfulle salen er kanskje overraskende stort, da alt fra ungdommen som nettopp har bitt på Eurovision basillen til de som har fulgt sangkonkurransen siden både Abba, Bobbysocks og Rybak tok seieren hjem til Skandinavia, står som sild i tønne. Alle står vi spente på å se om 40-åringen har mer å by på enn kun sine to vinnerlåter.
Fra første sekund Loreen entrer scenen er det lett å se hvordan hun har klart å kapre millionvis av mennesker over tv-skjermen. Hun er som skapt for scenelyset, og hun er den typen artist som ikke synger låtene sine, men framfører dem med hvert ben i kroppen. En ro og makt på scenen, fremhevet av strobelys, vind- og røykmaskin og tunge basstrommer, som er umulig å ikke kapres av. Dette er den typen konsert en kjenner på hele kroppen.
Den marokkansk-svenske artisten klarte ikke å holde på hypen etter «Euphoria», men ettersom hvordan hennes nyutgitte «Is it love» slår an i salen tyder det på at hun denne gangen er her for å bli. En rød tråd i showet er også en selvsikkerhet i både det musikalske arsenalet som presenteres og hvem hun ønsker å være som artist, noe som etterlater seg en unikhet som fester seg til hukommelsen.
Kvelden serverer både nye og gamle låter, inkludert blant annet «In my head», «Crying out your name» og «Neon lights». Selv om Loreen absolutt lever opp til sitt rykte som en artist en rett og slett må oppleve live en gang i livet, er det øyeblikk hvor den ekkopregede vokalen går noe tapt oppi bassen og synthen som omfavner den. Selv om Loreen er blikkfang nok i seg selv, merkes det på publikum i disse øyeblikkene at oppmerksomheten siver noe ut i sidekameraten eller smarttelefonen heller enn å lande på scenen. Derimot klarer Loreen med pur talent og en veloppsatt katalog å dra folk inn igjen etter de mer rolige og grumsete partiene.
Konserten i seg selv hadde lett alene kunne karret seg opp på toppkarakter, men et par fyllåter hvor noe av magien går en smule tapt, og et noe respektløst publikum, er nok til å dessverre farge kvelden nedover i vurdering. Når en er på konsert med såkalte «one hit wonders», en kategori Loreen til nå dessverre har falt litt under, vil det alltid være et stort flertall som kun har møtt opp for den ene låta. Ikveld er det to, men selv om du har valgt å bruke pengene dine på å høre kun to låter burde det ikke være for mye å be om å vise respekt for resten av hennes musikalske bibliotek også, og la resten av oss i publikum nyte konserten i sin helhet.
Da hun før «Tattoo» prøver seg på en emosjonell prat med oss i publikum brøles det etter å få høre låta. Om denne delen av publikum ikke ble kastet ut rett etterpå, ser jeg ikke annen råd enn å i alle fall gi en aldri så liten skjennepreken her. For slik oppførsel kan vi gjerne holde oss uten på konsert, både i respekt for artisten og resten av oss som deler opplevelsen.
Stor respekt står det igjen av Loreen som taklet slike innskudd på strak arm, og leverte knallsterkt for oss som fortsatt var der for henne. De av oss som ble igjen for encore etter “Tattoo”, ble også belønnet med en nedstrippet versjon av «Is it love», hvor en virkelig fikk kjent på varmen hun har for musikken sin og oss som lytter, og kraftige «Statements». En verdig avslutning for en legende i spillet som fortjente mer respekt og varme enn Oslo i kveld ga henne.
