Foto: Lars Gunnar Liestøl


Etter å ha levert flere gode konserter i Kristiansand som en del av Daniel Romano's Outfit var Julianna Riolino for første gang i byen på egne bein. Ved sist besøk tidligere i år fungerte hun også som oppvarmingsartist, og basert på den opplevelsen hadde jeg høye forventninger til kveldens konsert. Med seg på årets Europaturne har hun partner og kollega fra Outfit Roddy Rosetti, samt trommis og en på pedal steel som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Det hele starter på best tenkelig måte med en glimrende versjon av "If I Knew Now" som blir avløst av en enda bedre "Hark", begge to fra fjorårets debutalbum All Blue. I motsetning til når hun opptrer sammen med Daniel Romano - hvor hun kan fremstå nesten autoritær på kanten til aggressiv, men med akkurat nok glimt i øyet til at en ikke blir direkte redd- er det en mye mer snakkesalig og til tider surrete sjarmerende versjon av Riolino som har dukket opp i Kristiansand denne kvelden. Vi får servert betraktninger om vær, en improvisert sang om den første frosten til melodien av "The First Cut is the Deepest" og beklagelser om manglende søvn grunnet lang reisevei fra Tyskland hvor de spilte dagen før.



Med bare et album (som er meget bra) og en EP (som er helt kurant) så langt i karrieren ga settlisten seg mer eller mindre selv, og selv om det på ingen måte var langt mellom høydepunktene er kvalitetsforskjellen fra de beste låtene fra All Blue til resten av katalogen ganske tydelig. Vi fikk også et par helt nye låter som hørtes lovende, men litt ufullendte ut. Bandet hørtes solid ut, selv om det innimellom var mulig å se og delvis høre at oppladningen til kveldens konsert kanskje ikke hadde vært helt optimal. Likevel føltes det som flisespikkeri når hovedsettet ble avsluttet med troikaen «You», «Queen of Spades» og «Lone Ranger», låter som er så gode og gjør seg så godt live at optimale forhold på ingen måte er nødvendig. Så må det også nevnes at Riolino synger fjellstøtt fra start til mål.

Etter å ha innsett at det er tilnærmet fysisk umulig å komme seg av scenen på knøttlille Vaktbua drar de like greit i gang med ekstranummer, og stemningen er upåklagelig. Alt i alt var det en svært sjarmerende, om enn litt rotete, konsert de fremmøtte fikk være vitne til denne onsdags kvelden. Jeg er likevel overbevist om at både bandet og Riolino har et par knepp til å gå på, spesielt når hun i fremtiden forhåpentligvis får en enda sterkere låtkatalog å velge fra.