Foto: Johannes Andersen

Christian Roger Beharie, bedre kjent bare som Beharie, har vært på de fleste musikkjournalisters radar siden han vant Spellemannsprisen i 2021 for sin andre EP Beharie // Beharie. Året etter ble han igjen nominert i kategorien Rnb/Soul for sin tredje EP Beharie, the third, så da debutalbumet ankom i fjor var det lite tvil om at det også skulle bli en fulltreffer. Noe Are you there, boy? definitivt er.

Som Beharie selv annonser er det debutalbumet vi i kveld er her for å feire. Og feire skal vi, til og med med en aldri så liten impromptu 30-årsdags bursdagslåt for en av hans venninner som var i salen. Ett av flere innimellom øyeblikk som representerer folkefesten vi i kveld har havnet midt i.

29-åringen fra Sandnes spankulerer ydmykt ut på scenen litt over klokka ti til åpningslåta «Wake up» fra Are you there, boy?. Ydmykt kan en ikke beskrive resten av showet derimot, for dette er rett og slett en mesterklasse i hvordan en skal gjennomføre en konsert. Fra setlisten, til Beharies publikumskontakt og klokkerene vokal, til allsang øyeblikkene, til bandets fellesskap på scenen, til publikummet som er knuskstille selv i de roligste partiene hvor det kun er Beharie og kassegitaren. Ikveld klaffet rett og slett alt, og det var magisk å være vitne til.



Konserten ruller videre med «We knever knew», «Do i ever cross your mind?» og «Just for the day». Publikum har på dette tidspunktet rukket å måpe over Beharie og resten av bandets musikalske talent, trukket på smilebåndene over litt dagsfersk humor om plagiatkontroll og rykket litt i dansefoten til de sjelfulle rytmene som vibrerer utover salen. Når «Oh My God» deretter fyres løs er det få i salen som ikke er fullt og helt solgt, og gulvet foran scenen rister av et utsolgt Rockefeller som koser seg maks.

Dette er derimot ikke den eneste gangen gulvet i hovedsalen får kjørt seg da folkemassen også på «Deadly» bryter ut i dans. Det er rytmer selv den mest rakrygga Ola Nordmann må riste litt på kroppen til som serveres. Hvordan så Beharie og bandet holder publikum i sin hule hånd opp og ned gjennom disse mer rocka indielåtene til de sjelfulle balladene som «When we are going», «Don`t forget me» og «What we started» oser det talent av.

Men det er ikke bare musikken i seg selv som gjør denne kvelden så magisk. Det er fellesskapsfølelsen Beharie klarer å skape mellom seg, bandet og oss i publikum. Gjennom kjærligheten han har for musikken. Gjennom hvor komfortabel han er på scenen. Gjennom å bringe både humor, sårbarhet, takknemlighet og jordnærhet i låtene sine og øyeblikkene mellom dem. I en og en halvtime får han oss til å føle oss hjemme, og det er et konsert jeg tror vil skrive seg inn i hukommelsen for de fleste av oss i lang tid framover.

Som en i publikum spontant bryter ut under siste a capella harmoni mellom Beharie og Malin Byberg under «Don`t wanna know»; «Ah, fantastisk!», til en lattermild Beharie og et fullt enig publikum. For ja, jeg er helt enig. Dette var fantastisk.