Alle foto: Hogne Bø Pettersen
– Jeg ville gått i baren, sa Andy McCluskey selvironisk til publikum etter at OMD (jeg gidder ikke å skrive hele det håpløse navnet, slik som de staver Maneouv..Man…ja, du vet) hadde spilt flere låter fra fjorårets album Bauhaus Staircase på rad. Men ingen på Rockefeller ville finne på noe sånt, siden vi her snakker om et lokale fylt med hardbarkede OMD-fans, som alle helt tydelig hadde gjort som jeg: Konkludert med at fjorårets utgivelse er den beste platen deres siden Dazzle Ships som kom i 1983.I årene etter den kom det en rekke mer glattpolerte popalbum, og da McCluskey overtok OMD helt alene gjennom 90-tallet ble det enda døllere. Heldigvis hoppet de over denne perioden på Rockefeller denne mandagskvelden, med unntak av at de spilte de to beste låtene som kom fra denne perioden: Sailing on the Seven Seas og Pandora’s Box. Begge gikk stor rotasjon på MTV Europe på tidlig 90-tall, og de gir meg like nostalgiske følelser som 80-tallsmaterialet deres. Men det ble også litt for mange låter fra Junk Culture og tiden da de slo gjennom i USA og fikk musikken sin inn i filmer som Pretty in Pink (Molly Ringwald ble vist på den store LED-skjermen bak dem). Dette er ikke en periode jeg er kjempeglad i, spesielt ikke låter som Locomotion. Det ble også litt monotont da disse låtene kom veldig tett innpå hvernadre. Men det var mye annet gull her som trakk opp og gjorde dette til en bra konsert.
Dette var bandets aller første konsert under turneen, og de kom ut til tonene av to nye låter fra siste album (Evolution og Anthropocene). McCluskey kom selvsagt dansende ut med sine karakteristiske bevegelser. Han har en særegen dansestil, det er helt klart, men det er noe stilig over det også.
Bandet er en kvartett nå, selv om Paul Humphreysog McCluskey er låtskriverne og hovedmennene. I tillegg hadde de med seg Martin Cooper på keyboards og saksofon. Han kom med i OMD i 1980 og har vært litt ut og inn av bandet. Fjerdemann er Stuart Kershaw på trommer, som har vært med av og på siden 1991. Han skrev også de tidligere nevnte 90-tallslåtene sammen med McCluskey, og var også med på å skrive til jentebandet Atomic Kitten, også dette sammen med McCluskey.
Sceneshowet er en stor LED-skjerm som de fleste band turnerer med nå, og du kan gjøre mye fint ut av en slik. Og det gjorde OMD til gangs. Det var animasjoner, underholdning mellom sceneskift og klipp fra filmer og musikkvideoer. McCluskey og Humphreys vekslet på å ha hovedokal. Humphreys var spesielt god på Forever Live and Die, som er det beste som kom ut av OMD etter storhetstiden på tidlig 80-tall. Skal man først lage kommersiell pop, så skal det gjøres så bra som den.
OMD har aldri lagt skjul på at Kraftwerk er deres største inspirasjonskilde, og på et punkt i konserten stilte de seg til og med opp side om side, bakom arbeidsstasjoner, akkurat som Kraftwerk, og framførte flere låter fra siste album. Og det var riktig vakkert.
McCluskey kommuniserte bra med publikum og det ble riktig trivelig etter hvert. De klassiske 80-tallslåtene slo nok best an, og til min store glede fikk jeg begge Joan of Arc-låtene, antagelig det beste de har gjort. Og med Enola Gay skapte de party-stemning. Det er egentlig absurd at en slik gladlåt har et så dystert tema, noe som ble understreket av LED-skjermen bak dem var fylt med atomskyer og destruksjon. Antagelig samfunnssatire så godt som noe annet.
Etter en liten pause kom de ut for ekstranummer. Det er ganske modig å gjøre det med Look at You Now, som er en helt ny og rolig låt, men det fungerte. Og da Electricity tonet ut til trampeklapp og allsang fra publikum på «Electricityyyyyy» gikk det opp for meg at nesten to timer hadde bare fløyet av gårde.
– Vi kommer tilbake, sa både McCluskey og Humphreys. Helt greit det, Orhcestral Maneuv..Manouev… helt ok det, OMD!
