Foto: Terje Dokken
Så var han tilbake i front, Tony Harnell. Akkurat der vi vil ha han. Hvor mange ganger han har kommet og gått skal vi ikke rippe opp i. I Harnell-løse perioder har både Tony Mills (2006-2013) og Baol Bulsara (2017-2022) forsøkt seg, men Tony Harnell er fremdeles den beste Tony Harnell vi kan få, selv i 2024 når vår gamle helt er blitt 61 år.
En siste runde har de sagt, som om det betyr noe som helst i denne rockebransjen (hører dere, Slayer?). Men skulle det bli sånn, så kan vi etter onsdagens konsert på Rockefeller konstatere at de pensjoneres med æren i behold om den dagen nå nærmer seg.
Ronni Le Tekrø (60), Tony Harnell (61) og Diesel Dahl (64) spilte på sin første plate sammen i 1984, og feirer med det 40 år sammen i tykt og tynt. På Rockefeller onsdag fikk vi faktisk mer enn vi bruker å få fra de virkelig gamle dager.
Før den tid i onsdagens agenda var det også et annet jubileum som fikk komme frem i lyset. I 2004 kom nemlig den beste platen vi har hørt fra den kanten utenom jubelårene fra 80-tallet, My Religion. Derfra fikk vi både åpningen «Invisble Noise», «She Needs Me» og senere det raffe tittelsporet.
Harnell var ofte godt oppe i høyden, og han kom seg greit oppover i registeret selv om det ikke var like uanstrengt bestandig. Men å kunne levere i nærheten av det man spilte inn da man var i 20-årene er ikke snaut. Han synger faktisk «Desperate Night» i original toneart, 37 år etter. Men lungene er kanskje ikke like spenstige, da tonene var litt mer avkortet enn vi husker dem på eksempelvis Tell No Tales sin flotte ballade «Northern Lights». Så valgte han også litt alternative ruter frem til refrenget på «Intuition». Men utover det? Tony Harnell er en hinsides bra hardrock-vokalist godt ute i sitt femte tiår i bransjen.
TNT kommer aldri utenom sine største hits fra Tell No Tales og Intuition, selv om vi savnet både «As Far As The Eye Can See», «Listen To Your Heart», «Everyone’s A Star» og «Caught Between The Tigers» denne gangen. Men både «Tonight I’m Falling» og tøffe «Forever Shine On» fra Intuition var med, og bidro til onsdags-allsang på Rockefeller. I allsang-delen til sistnevnte hørte vi også at koristene var live og fint arrangerte, ikke minst inkludert bassist Sid Ringsby som fylte ut fint i harmoniene.
90-tallet var dårlig representert, og i følge rapportene fra den lukka konserten på Eina på søndag var de innom «Angels Ride» i forkant av «Intuition». Da de kom til Oslo tre dager etter var den blitt borte igjen. Da sto vi igjen med bare «Downhill Racer» fra 90-tallskatalogen, for øvrig et undervurdert tiår fra våre gamle helter.
Rockefeller var fylt opp av folk som nok har sett TNT mange ganger. I løpet av de siste ti årene har vi både fått oppleve Harnells retur til jubileumsturneen for Intuition i 2014 der vi fikk våre favoritter derfra. Og da en kort tilværelse i Skid Row ble avsluttet så returnerte også Harnell i tide til Tell No Tales-jubileet i 2017 der de spilte så å si hele skiva utenom det umenneskelige tittelsporet.
Hva er det så som har manglet? Jo, selvfølgelig en retur til Tony Harnells debut med bandet, Knights Of The New Thunder fra 1984. Vanligvis har vi blitt avskåret med kun «Seven Seas», mens noen av oss også har fått med litt fra «Break The Ice» opp gjennom. Men når TNT nå kalte turneen for 40 Years Of Thunder og har en øks og en hjelm fra coveret på plakaten, så var ikke overraskelsen så stor når nærmest hele ekstranummersettet var viet den 40 år gamle hardrockklassikeren.
Vi fikk for øvrig «Klassisk Romance» i Ronnis solospot tidligere i konserten, men da ekstranummersettet sparket i gang «Break The Ice» var det bare krysse av på bucketlista for oss som har vært med hele veien. «Without Your Love» var praktfull, etterfulgt av den engelske varianten av «Eddie» som stammer helt tilbake fra TNTs debutplate med Dag Ingebrigtsen fra 1982. Så kom også «Knights Of The Thunder» før de avsluttet med den første virkelig «store» de har, «Seven Seas».
Hadde vi tatt i mot «Last Summer’s Evil», «Ready To Leave» og kanskje til og med «Tor With The Hammer» med åpne armer? Selvfølgelig. Men var vi fornøyde likevel? Så absolutt!
TNT er fortsatt dynamitt som kan smelle. Og i en sånn form Tony Harnell er om dagen, så må de gjerne holde på til vi kan feire 35-års jubileet til «Realized Fantasies» også.
Vi tåler mange flere låter enn «Downhill Racer» fra den!
